Ansvar for holocaust
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ansvar for holocaust har vært debattert og undersøkt siden andre verdenskrig. Bakgrunnen for diskusjonen og forskningen på området er særlig at det ikke har vært mulig å fastslå når og av hvem den opprinnelige ordren om å gjennomføre holocaust ble gitt. Holocaust begynte sommeren 1941 etter invasjonen av Sovjetunionen og omfattet de første ukene massedrap på jødiske menn i områder erobret av tyske styrker. Det er stadig uklart hvem som sommeren 1941 ga ordren om å trappe opp massedrapene til også å omfatte kvinner og barn, det er usikkert eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. Det har i ettertid ikke vært funnet noen skriftlige ordrer.[1][2][3]
Et viktig skille i synet det tredje riket og holocaust går mellom «intensjonalistene» og «funksjonalistene». Dette skillet ble særlig tydelig etter at Martin Broszat i 1977 stilte spørsmål ved om Hitler faktisk hadde planlagt og beordret drap på alle jøder. Intensjonalistene legger vekt på det ideologiske mens funksjonalistene legger vekt på det strukturelle. Intensjonalistene mener at holocaust var et resultat av en tidlig og stor plan hos Hitler og de ledende nazistene, eller i det minste at holocaust var resultat av Hitlers presist uttrykte ønske: Jødene ble drept fordi Hitler ønsket det og Hitler selv var drivkraften bak folkemord som «løsning» på jødespørsmålet. Funksjonalistene mener at holocaust vokste frem inkrementelt og til dels byråkratisk på lavere nivå i statsapparatet som resultat av stadig flere anti-jødiske tiltak. Dette var mulig på grunn av nazistatens anarkistiske trekk. Fra funksjonalistenes perspektiv får man et misvisende inntrykk av at det var en stor plan fordi holocaust studeres i tilbakeblikk.[4][5][6]
Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. Ideologi, antisemittisme og generell rasisme, lydighet, politisk opportunisme og økonomisk fortjeneste er blant faktorene som trolig bidro til at holocaust ble igangsatt og mulig å gjennomføre.
Holocaust ble etter krigen fortrengt og ikke nevnt spesielt i tyske historiebøker. I 1960- og 1970-årene vokste en ny generasjon tyskere opp og ble forferdet da de fikk kjennskap til hva foreldregenerasjonen hadde vært med på. Protestene mot det studentene anså som manglende oppgjør med fortiden medvirket til studentopprøret på slutten av 1960-årene.[7] De første etterkrigsårene ble Wehrmacht fremstilt eller oppfattet som en «ren» institusjon som ikke var tilsmusset av nazistenes forbrytelser. Kritisk forskning fra 1960-årene av endret dette bildet vesentlig.[8]
Omkring 2 millioner jøder ble drept på okkupert sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter omtalte etter krigen ikke jødene som en særskilt gruppe ofre og de ble i stedet slått sammen med andre offer til en stor kategori sivile «sovjetiske borgere» myrdet av tyskerne.[9]