Bergensk dialekt
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bergensk dialekt (ofte kalt bergensk bymål eller bare bergensk) hører til de sørvestlandske dialektene. Dialekten i Bergen avviker av historiske grunner svært mye fra talemålet i omliggende områder, på bergensk gjerne omtalt som strilemål.
På 1500-tallet ble talemålet i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat-handelen. Hanseatene snakket nedertysk, men bergenserne lærte seg ikke tysk. I denne prosessen skjedde en språklig forenkling eller tilnærming til nedertysk. Det er sannsynlig at dette er opphavet til at bergensk bare har to grammatiske kjønn, slik som dansk og norsk riksmål: felleskjønn og intetkjønn.[1]
Et annet kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r. Opprinnelig ble det brukt rulle-r både i byen og i omlandet, men det er uvisst om skiftet fra rulle-r til skarre-r i Bergen skjedde før eller etter hansatiden. I nyere tid har skarre-r-en spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt, der det nå er vanlig at unge folk skarrer mens eldre folk ruller på r-en.