Det tredje korstog
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det tredje korstog (1189–1192) var et forsøk av tre europeiske monarker fra den vestlige kristendom (Filip II August av Frankrike, Rikard Løvehjerte av England, og Fredrik Barbarossa av Det tysk-romerske rike) på å gjenerobre Det hellige land fra den islamske hærføreren Saladin. Av denne grunn er korstoget også kjent som «kongenes korstog».
- Det første korstog
- Folkekorstoget
- Det tyske korstog i 1197
- Det norske korstog i 1107
- Korstoget i 1101
- Det annet korstog
- Det tredje korstog
- Det fjerde korstog
- Albigenserkorstoget
- Barnekorstoget
- Det femte korstog
- Det sjette korstog
- Det syvende korstog
- Gjeterkorstoget
- Det åttende korstog
- Det niende korstog
- De nordlige korstog
Fra 1169 styrte Saladin Egypt, og hadde satt seg som mål å drive de kristne vekk fra det østlige middelhavsområdet. Etter å ha tatt Syria kunne han omringe korsfarerstaten, og 4. juli 1187 seiret han i slaget ved Hattin. Den 2. oktober kapitulerte Jerusalem, og dermed var det bare Antiokia, Tripoli, Tyr og Margat som var under kristen kontroll. Korstoget startet i 1189, og endte med en fredsavtale i 1192. Den var delvis vellykket, gjenerobret de viktige byene Akko og Jaffa, og omstyrtet de fleste av Saladins erobringer, men den klarte ikke å gjenerobre Jerusalem, som var hovedmålet med korstoget og dets religiøse fokus.
Etter at det andre korstoget i 1147–1149 hadde feilet, kontrollerte Zengidedynastiet et forent Syria og gikk inn i en konflikt med de fatimideherskerne i Egypt. Saladin brakte til slutt både de egyptiske og syriske styrkene under sin egen kontroll, og ansatte dem for å angripe korsfarerstatene og gjenerobre Jerusalem i 1187. Ansporet av religiøs iver, kong Henrik II av England og kong Filip II August av Frankrike avsluttet deres konflikt med hverandre for å lede et nytt korstog. Henriks død den 6. juli 1189 betydde imidlertid at den engelske kontingenten kom under kommando av hans etterfølger, kong Richard I av England. Den eldre tyske keiseren Fredrik Barbarossa svarte også på oppfordringen, og ledet en massiv hær over Balkan og Anatolia. Han oppnådde noen seire mot det seldsjukkiske Rum-sultanatet, men han døde mens han krysset en elv 10. juni 1190 før han nådde Det hellige land. Hans død forårsaket enorm sorg blant de tyske korsfarerne, og de fleste av troppene hans vendte hjem.
Etter at korsfarerne hadde fordrevet ajjubidehæren fra Akko, forlot Filip II August – i selskap med Fredriks etterfølger i kommando av de tyske korsfarerne, Leopold V, hertugen av Østerrike – Det hellige land i august 1191. Etter en stor seier av korsfarerne i slaget ved Arsuf ble det meste av kysten av Levanten tilbakeført til kristen kontroll. Den 2. september 1192 inngikk Richard og Saladin Jaffa-traktaten, som anerkjente muslimsk kontroll over Jerusalem, men tillot ubevæpnede kristne pilegrimer og kjøpmenn å besøke byen. Richard forlot Det hellige land 9. oktober 1192. Suksessene til det tredje korstoget gjorde det mulig for vestlige folk å opprettholde betydelige stater på Kypros og på den syriske kysten.
Unnlatelsen av å gjenerobre Jerusalem inspirerte det påfølgende fjerde korstoget i 1202–1204, men europeere greide bare gjenvinne byen – og bare kort tid – noe som førte til det sjette korstoget i 1229.