Eiendomsrett
From Wikipedia, the free encyclopedia
Eiendomsrett er retten til å eie, kontrollere og styre eiendom.
Rettslig sies det gjerne at eiendomsretten er negativt avgrenset. Eiendomsretten gir eieren alle rettigheter til å bruke og råde over eiendommen, unntatt de beføyelsene som ved lov er unntatt eller på annen måte er overlatt andre.[1] Eksempelvis setter plan- og bygnignsloven rammer for eiers mulighet til å bebygge eiendommen, veitrafikkloven setter rammer for muligheten til ferdsel med motorvogn m.v. og allemannsretten gir andre enn eier rett til ferdsel over eiendommen.
Politisk skiller man mellom privat og kollektiv eiendomsrett, der forskjellen ligger i hvem som har eiendomsretten over produksjonsmidler. I markedsøkonomier står den private eiendomsrett sterkt, mens det i sosialistisk ideologi anses som et mål å avskaffe den private eiendomsrett og overføre denne til folket som helhet.
Eiendomsrett er ifølge kapitalismen noe som kommer som resultat av at en primært eier seg selv og deretter produserer ting som da per definisjon blir ens egen eiendom. Eiendomsrett kan derfor kun primært skapes av individet i denne teori.
I nyere tid har også immaterialrett, rettslæren om intellektuell eiendom, blitt stadig viktigere, og skillelinjene mellom intellektuell og materiell eiendom har blitt stadig svakere.