Einsatzgruppen-prosessen
En av Nürnbergprosessene etter andre verdenskrig / From Wikipedia, the free encyclopedia
Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av en amerikansk militærdomstol under Nürnbergprosessene. Rettssaken begynte 15. september 1947 og ble avsluttet med dom 20. april 1948. Den ble ført mot juristen og tidligere SS-offiser Otto Ohlendorf og 23 andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene, paramilitære enheter underlagt det tyske Schutzstaffel (SS), under andre verdenskrig. Dette var dødsskvadroner som særlig bak østfronten etter invasjonen av Sovjetunionen drepte et stort antall (anslagsvis 1 million) jøder og andre sivile fra juni 1941. Dette var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak.[1]
Einsatzgruppen-prosessen | |||
---|---|---|---|
Varighet | 15. sep. 1947–10. apr. 1948 | ||
Avgjørelse | 10. april 1948 | ||
Dommer(e) | Michael Musmanno (leder), Richard D. Dixon, John J. Speight |
Domstolen dømte 14 personer til døden, av disse ble fem fullbyrdet i 1951[2] inkludert den hovedtiltalte Ohlendorf; de øvrige ble benådet og innen 1958 var alle sluppet fri. De tiltalte var relativ unge, og var godt utdannet (ni var jurister og seks hadde doktorgrad). En var prest og flere kom fra familier av lutherske prester. Mannskapet i Einsatzgruppene var ikke militært, og de tiltalte lederne var entusiastiske nazister.
Rettssaken ble avholdt i Justizpalast i Nürnberg på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen og ble ført etter denne, men Einsatzgruppenprosessen var ledet av en amerikansk militærdomstol med amerikanske dommere. Rettssaken varte i 138 dager.[3][1] Benjamin Ferencz representerte aktoratet og Michael Musmanno ledet domstolen. Prosessen dannet mønster, blant annet for saken mot SS-offiseren Adolf Eichmann i 1961, og den serbiske presidenten Radovan Karadžić i 2016.
Einsatzgruppeprosessen var en av tolv prosesser ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter under amerikansk jurisdiksjon.[4] Opprinnelig hadde Telford Taylor, leder for det amerikanske aktoratet, planlagt elleve prosesser. Overveldende bevis funnet av Ferencz og hans team var grunnlag en tolvte rettssak (offisielt benevnt nummer ni).[5]
Tiltalen gjaldt krigsforbrytelser (basert på folkerett etablert før første verdenskrig) og gjaldt forbrytelser mot menneskeheten etablert av de allierte før rettsoppgjøret i Nürnberg. Folkemord var ikke et eget punkt i tiltalen. Det var omfattende beviser i form av detaljerte skriftlige rapporter om massakrene samt Ohlendorfs nøyaktige forklaring. De fleste tiltalte erkjente de faktiske forholdene og viste generelt lite anger. De forsvarte seg med at de hadde fått ordre ovenfra og var tvunget til å gjennomføre denne. Ohlendorf argumenterte i tillegg med at massedrapene var legitimt selvforsvar som også innebar å drepe barna fordi disse ville vokse opp til å bli fiender av Tyskland. De allierte hadde før rettsoppgjøret i Nürnberg avvist ordre ovenfra som grunnlag for frifinnelse. Einsatzgruppene var underlagt SS-lederne Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich som begge var døde da rettsoppgjøret ble gjennomført. Det er uklart når Einsatzgruppene fikk sine ordrer og hvilket konkret innhold ordrene hadde.