Elektroencefalografi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Elektroencefalografi (EEG) er en nevrofysiologisk metode for måling og registrering av hjernens elektriske aktivitet. Første gang ble det utført på menneske av Hans Berger (publisert i 1929[1]).
Vanligvis utføres registrering med 21 elektroder på hodets overflate. EEG brukes til undersøkelse av hjernens funksjon, særlig ved ulike sykdommer som kan påvirke hjernen hvor epilepsi er et typisk eksempel.
Bølgemønstrene betegnes som et encefalogram og representerer elektriske signaler fra et stort antall nevroner i hjernen. Disse registreringene har blitt betegnet "hjernebølger".
EEG-signalet har en spenning på omtrent 50 mikrovolt. Det som måles er i større grad spenningsforskjeller mellom deler av hjernen enn strømstyrker.
Vanligvis registreres hjerneaktiviteten mellom 0,5 Hz og 70 Hz. Hos voksne er den dominerende frekvensen mellom 8 og 12 Hz og kalles alfaaktivitet. Den er best synlig over hjernens synssenter i bakhodelappen når man ligger med lukkede øyne.
Man kan også registrere hjernens elektriske aktivitet fra hjernens overflate, denne teknikken kalles elektrokortikografi.
EEG brukes gjerne i medisinske forsøk, siden elektrodene ikke representerer nevneverdig inngrep for forsøkspersonen. Forsøkene krever ikke aktiv deltagelse eller aktivitet, selv om lesing og hjerneaktivitet kan registreres på bølgemønsteret. Pasienten utsettes ofte for blinking av lys som gir bestemte forandringer på registreringen.
EEG kan registrere plutselige og hurtige forandringer i hjerneaktivitet ned mot millisekund-nivå. Den er en av få teknikker med mulighet for å registrere så korte øyeblikkstilstander.