Emansipasjonserklæringen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Emansipasjonserklæringen (engelsk Emancipation Proclamation) var en presidenterklæring som ble utstedt av den amerikanske presidenten Abraham Lincoln 1. januar 1863.
Erklæringen frigjorde slavene i de ti statene som hadde brutt ut og dannet Amerikas konfødererte stater ved begynnelsen av den amerikanske borgerkrigen, så den omfattet dermed rundt 3,1 millioner av de fire millioner slavene i USA. Erklæringen frigjorde med øyeblikkelig virkning 50 000 slaver, mens de øvrige ble frigjort etter som Nordstatenes tropper (den såkalte unionshæren) avanserte sørover.[1]
Den 22. september 1862 utsendte Lincoln en preliminær proklamasjon der han varslet at han ville frigjøre alle slavene i stater som ikke vendte tilbake til Unionen innen 1. januar 1863. Da ingen stater vendte tilbake ble erklæringen utstedt 1. januar 1863.
Erklæringen gjorde abolisjonisme til et sentralt mål for borgerkrigen, siden slaver da ble frigjort ettersom unionshæren rykket frem. Den åpnet også for at afroamerikanere kunne tjenestegjøre i unionshæren, noe over 200 000 gjorde ved borgerkrigens slutt. Erklæringen bidro til å styrke nordstatene militært, moralsk og politisk, da den også svekket muligheten for at andre stater gikk inn i krigen med støtte til konføderasjonen.[2]
Siden bestemmelsene i denne erklæringen kun omfattet territoriene som var i opprør mot unionsregjeringen, så ble ikke slaveriet i USA endelig avskaffet før det ble konstatert av de føderale myndigheter at det trettende grunnlovstillegget var endelig ratifisert; dette skjedde den 18. desember 1865.[3]