Fanden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fanden (fra dansk fanden, på norsk også faen og svensk fan) er et folkelig, ofte litt spøkefullt navn i skandinaviske språk på «den onde» eller et ondt vesen som tilsvarer djevelen i kristendommen.[2][3] Begrepet blir ikke brukt i høytidelige, religiøse og bibelske sammenhenger, men er en vanlig personifisering i folketro og folkediktning, for eksempel i eventyr og sagn, der fanden ofte er ute for å fange sjeler. Denne skikkelsen framstilles noe mindre farlig og mektig enn Satan i Bibelen, og flere folkeeventyr handler om hvordan folk lurer fanden, blant annet for inntekten hans.
Ordet fanden forekommer i flere ordtak og snakkemåter. Det er i ulike varianter også forsterkende kraftuttrykk og banneord både i norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk; i Norge er formen faen vanligst.
Andre folkelige betegnelser på djevelen er blant andre Gammel-Erik og Tykje.