Fasttelefoni
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fasttelefoni foregår gjennom fast linjenett, det vil si trådnett av kobber, kabel eller fiber helt ut til abonnenten. Motsetningen er trådløs telefoni – det vil si enten mobiltelefoni, satellitt- eller radiotelefoni – hvor samtalen går i luften ut til abonnentens telefonapparat.
Historisk er fasttelefoni den eldste varianten av telefoni. Den ble oppfunnet av italieneren Antonio Meucci i 1849, men skotten Alexander Graham Bell «stjal» patentet i 1876, og ble lenge feilaktig ansett som oppfinneren.
Fasttelefoni brukte lang tid til å ta av i verdensmarkedet, og har vokst meget sakte. Det var om lag 884 millioner fasttelefonibrukere i verden i 2021, mot rundt 1,25 milliarder i rekordåret 2009.[1] Antallet mobiltelefonibrukere var om lag syv milliarder i 2021 med en anslått vekst til 7.5 milliarder i 2025.[2]
Fasttelefoni krever nedgraving av linjenett i bakken eller i luftstrekk, og dette er mer kostbart enn å installere mobilnett. Selv om det trengs fibertilknytning mellom basestasjonene for mobiltelefoni, slipper man da å bygge fastlinjer ut til hver enkelt abonnent.