Fauvisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Fauvisme (fra fransk fauviste, avledet av fauve, «villdyr»)[1] er en emosjonell og ekspressiv kunststrømning innen malerkunsten tidlige på 1900-tallet som la vekt på maleriske kvaliteter og sterke farger framfor de representasjonsmessige eller realistiske verdiene som ble beholdt av impresjonismen. Mens fauvisme som stil begynte rundt 1904 og fortsatte utover 1910, varte den modernistiske bevegelsen som sådan bare noen få år, 1905–1908, og hadde tre utstillinger.[2][3] Lederne eller de fremste talsmennene for bevegelsen var André Derain og Henri Matisse. En alternativ og mer beskrivende betegnelse til fauvisme er fransk dekorativ ekspresjonisme.[4]
Kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev et rom på Salon d’automne («Høstsalongen») i Paris 1905, der en italiensk renessanseskulptur var omgitt av malerier av Henri Matisse og andre som han beskrev som «Donatello parmi les fauves» («Donatello blant villdyrene»). Vauxcelles oppfattet kunstnerne som «ville dyr» i sitt uttrykk, og ga dem betegnelsen les fauves.
Som med Paul Gauguin arbeidet de med store forenklede former hvor eksempelvis et rundt bord, som i henhold naturalismens perspektiv skulle framstilles som en oval, men ble helt rundt ettersom fauvistene mente det ikke dreide seg om iakttagelse, men opplevelse.[4] De anvendte fargen abstrakt, det vil si uten å bry seg om hva det betydde eller forestilte, men med tanke på hvilke dekorative helheter det kunne gi. «Farven skulle ikke uttrykke, men være.»[4]
Fauvisme som fransk dekorativ ekspresjonisme fikk betydning utover Frankrike, særlig i Tyskland og Norden, og i Norge fikk de betegnelsen Matisse-elevene og innebar ekspresjonismens gjennombrudd i Norge i årene 1908-1914, samtidig som det også førte til konflikter i kunstmiljøet som varte innpå 1920-tallet, og årene senere,[5] blant annet med professorstrid på Statens kunstakademi.[6] Kunsthistorikere skiller noe skjematisk mellom den franske og den nordiske ekspresjonisme, hvor sistnevnte var mer opptatt av maleriets psykologiske verdi, og de franske av maleriets rene dekorative kvalitet.[7]