Gallo-romersk kultur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Gallo-romersk kultur henviser til den romerskpregede kulturen i Gallia mellom senantikken og tidlig middelalder. Den utviklet seg under romaniseringen av befolkningen under romersk styre. Det ble karakterisert av gallerne tilpasset seg romersk levevis og romersk tenkesett i en gallisk kontekst.[1] I realiteten var det snakk om at tre forskjellige kulturer (den galliske, greske og romerske) ble blandet, ikke i form av én ny kultur, men en rekke forskjellige kombinasjoner innen religion, språk og kunst. Utviklingen i Gallia, som er godt studert, har gitt historikerne en modell for å sammenligne og kontrastere parallelle romaniserte kulturer i andre, mindre godt dokumenterte romerske provinser. Mest tydelig skjedde var kultursynkretismen i regionen Gallia Narbonensis, som senere ble til Oksitania, mens Aquitaine var mindre påvirket. Etter at frankerne hadde erobret det romerske nordlige Gallia, utviklet befolkningen der en merovingisk kultur, som ikke helt kan regnes med i det gallo-romerske kulturområde. Den romerske livsformen, som var fokusert om bylivets begivenheter og kulturelle forpliktelser (res publica), og om det rent luksuriøse livet i de selvforsynte, landlige romerske villaene, holdt seg lenge i de gallo-romerske områder.
Interpretatio romana ga romerske navn på galliske guddommer, slik som guden for metallarbeid, Gobannos (navnet betyr «smed»),[2] men av de galliske guddommene var det kun hestegudinnen, Epona, som spredte seg til romaniserte kulturer utover de galliske grensene.[3]
De barbariske invasjonene som begynte tidlig på 400-tallet som påtvang germansk kultur og språk på den gallo-romerske, førte til fundamentale endringer i samfunnslivet, i økonomien og i den militære organiseringen. Den gotiske bosetningen i 418 førte til dobbel lojalitet da den vestromerske autoriteten falt fra hverandre i Roma. Den vanskelige situasjonen for den høyt romaniserte herskerklassen[4] av blant annet historikeren Mathisen[5] og stridene til biskop Hilarius av Arles (401-449) av blant annet M. Heinzelmann.[6]
Inn i 600-tallet vedvarte den gallo-romerske kulturen særskilt i områdene i Gallia Narbonensis som utviklet seg til Oksitania, Gallia Cisalpina (latin: «Gallia på denne siden av Alpene»), og i mindre grad i Gallia Aquitania. Det tidligere romeriserte nordlige Gallia straks det ble underlagt frankerne utviklet seg til merovingerkulturen isteden. Romersk liv, sentrert rundt offentlige hendelser og kulturelt ansvar i det urbane livet (res publica) og tidvis det luksuriøse livet i selvforsynt rurale villasystemet gikk i oppløsning over lengre tid i gallo-romerske regioner hvor vestgoterne i stor grad arvet status quo i 418. Gallo-romersk språk vedvarte i nordøst til Silva Carbonaria som utgjorde en effektiv kulturelle barriere med frankerne i nord og øst, og i nordvest til de nedre dalstrøkene av elven Loire hvor gallo-romersk kultur møtte frankisk kultur i en by som Tours og i den gallo-romerske biskopen Gregorius av Tours som konfronterte merovingerherskerne, og som skrev frankernes historie i det latinske verket Historia Francorum.
Basert på gjensidig lingvistisk forståelighet har forskeren David Dalby kommet fram til sju språk som er utviklet fra gallo-romersk: gallo-vallonsk, fransk, frankoprovençalsk, retoromansk, ladinsk, friulisk og lombardisk.[7] Imidlertid er andre definisjoner langt bredere og omfatter også retoromanske språk, okkitano-romansk språk, og gallo-italiske språk.