Geriljakrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Geriljakrig kjennetegnes ofte ved at det er små styrker som tar overraskende eller uventede anslag, som sprengning, bakhold, ildoverfall og skarpskyting.
Mens en regulær avdeling kjemper med mer eller mindre fastsatte metoder, kan og må geriljakrig utkjempes med det en har for hånden eller som kan nås tak i underveis. Normal etterforsyning er ofte vanskelig. Mange geriljakrigførende parter er avhengig av å ta utstyr hos fienden for å opprettholde kampevnen.
Nasjonale frigjøringskjempere og terrorister benytter ofte geriljakrig som taktikk, da de sjelden har ressurser eller nok styrker til å kjempe en konvensjonell kamp.
Geriljasoldater kjemper ofte i hjemområdet og kjenner derfor området godt, og dermed har de en fordel der mot fienden.
Geriljakrig er en av de eldste formene for asymmetrisk krigføring. Under 2. punerkrig drev den romerske diktator Fabius Maximus og flere av hans etterfølgere i 217 f.Kr. og senere en geriljalignende utmattelseskrig (dog med regulære styrker) mot Hannibals hæravdelinger i Italia. De fremste bidragsyterne til moderne teorier om geriljakrig er blant andre Mao Zedong, Wendell Fertig, og Che Guevara. Mens asymmetrisk krigføring er den militære betegnelsen for geriljataktikk, blir det ofte omtalt som terrorisme eller frigjøringskamp.