Grammofon
From Wikipedia, the free encyclopedia
En grammofon (fra gresk gramma, skrift, og fone, lyd), elektrisk drevene grammofoner blir også kalt platespiller, er en maskin som brukes til å avspille grammofonplater. Grammofonen ble oppfunnet på 1880-tallet av den tyske oppfinneren Emile Berliner. Gjennombruddet kom rundt år 1900.
Grammofonen spiller av lyd på runde, flate plater, som er billige å masseprodusere. Den skiller seg dermed fra fonografen (oppfunnet av Thomas Edison), som spiller av lyd på en roterende rull eller sylinder.
Lyden spilles av ved at en stift, kalt pickup, følger et spiralformet spor i grammofonplaten. Lyden er lagret som variasjoner i sporet, og vibrasjonene i pickupen forsterkes og gjøres om til lyd.[1]
Det finnes også grammofoner som man kan legge på flere singler og som kan spille en og en av disse (kun den ene siden). Det finnes også automater som man kan velge mellom mange singler, disse kalles jukbokser.
Da CD-spilleren ble lansert i 1980 tok disse over etter platespilleren fordi de digitale CD-platene fremsto som en klar forbedring av grammofonteknologien på mange områder: lenger spilletid, større dynamikk, bedre holdbarhet. Grammofonplaten har imidlertid vist seg mer levedyktig enn antatt, mens CD-platen sliter med å holde stand mot andre, ikke-fysiske lydteknologier som strømming og nedlasting, fremstår LP-platen fremdeles som en analog lydbærer i ordets egentlige mening.