Henrich Neumann
From Wikipedia, the free encyclopedia
Henrich Neumann (født 1914 i Skjåk, død 24. oktober 1983) var en norsk vitenskapsmann og motstandsmann.
Henrich Neumann | |||
---|---|---|---|
Født | 1914[1][2] Skjåk | ||
Død | 24. okt. 1983[2] | ||
Beskjeftigelse | Professor, geolog | ||
Barn | Iver B. Neumann | ||
Nasjonalitet | Norge |
Han tok latinartium i 1933 (Stabekk) og magistergraden i geologi i 1939. Neumann arbeidet med sin doktorgrad da Norge ble okkupert. Med tre ukers verneplikt under en skyrake i Bergen som ballast gikk han inn i motstandsarbeidet i Telemark. Neumann måtte flykte til Sverige, men kom i 1944 tilbake til landet som nestkommanderende i Milorg distrikt XII (Kongsvinger) under dekknavnet Einar «Sivert» Amundsen.
Neumann avla sin doktorgrad om Kongsbergs sølvforekomster i 1945. I 1947 flyttet han til Storbritannia, der han i tre år var universitetslektor i Leeds. Han vendte hjem til stillingen som bestyrer ved Mineralogisk-Geologisk Museum på Tøyen, var i 1955 gjesteprofessor i Bloomington, Indiana, og ble i 1966 professor i mineralogi, krystallografi og petrokjemi. Neumann prioriterte deretter universitetspolitisk arbeid, blant annet som dekanus ved matematisk-naturvitenskapelig fakultet og som preses i Det norske vitenskapsakademi, samt arbeid med boken Norges mineraler (1983).
Henrich Neumann er far til Jørgen Henrich Neumann, Iver B. Neumann og Tove Helene Neumann.