Hickory
planteslekt / From Wikipedia, the free encyclopedia
Hickory (Carya), eller hikkori, er ei slekt med løvfellende og sambu trær i valnøttfamilien.
Hickory | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Carya Nutt. | |||
Populærnavn | |||
hickory, hikkori | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Gruppe | blomsterplanter | ||
Gruppe | egentlige tofrøbladete planter | ||
Orden | bøkeordenen | ||
Familie | valnøttfamilien | ||
Underfamilie | Juglandoideae | ||
Tribus | Juglandeae | ||
Økologi | |||
Antall arter: | 18 | ||
Habitat: | skog | ||
Utbredelse: | Asia, Nord-Amerika | ||
Inndelt i | |||
se egen seksjon |
Bladene er finnete med 3–17 sagtannede småblad. Blomstene er vindpollinerte, og frukten er ei steinfruktaktig nøtt. Slekta har 6 arter i Asia og 12 i sentrale og østlige deler av Nord-Amerika. Blandingsskoger av eik og hickory er en av de viktigste skogtypene i østlige Nord-Amerika. Den eviggrønne Carya sinensis fra sørvestlige Kina og nordlige Vietnam blir av noen botanikere regnet til ei egen slekt, Annamocarya.[1][2][3][4]
Veden er hard og er tradisjonelt blitt brukt for å gi styrke til håndtak og skaft på redskaper, verktøy og våpen. Nå er hickory til dels erstattet av mer moderne og billigere materialer. De fleste trommestikker lages av hickory, og i Norge blir hickory brukt som såle i ski. Hickoryved brukes til røyking av kjøtt og grilling. Pekantreet (Carya illinoinensis) har svært velsmakende nøtter.
Slekta ser ut til å ha oppstått i Nord-Amerika, og tidlig i tertiær vandret den til Eurasia via ei landbru over Atlanterhavet. Enda i miocen og pliocen vokste hickory også i Europa, Sibir, Japan og vestlige Nord-Amerika, men utbredelsen ble snevret inn etter hvert som klimaet ble kjøligere og tørrere i pliocen og pleistocen.[4]
De yngste publiserte funnene i Europa er fra mellomistiden isotoptrinn 9 for 337 000–300 000 år siden. På det tidspunktet ser det ut til at slekta bare vokste i refugier i Sør-Italia og Hellas.[5] I Sør-Frankrike kan det ha vært et refugium fram til siste istid. Pollenfunn fra bunnen av Svartehavet og Marmarahavet tyder på at Carya vokste i Anatolia fram til for noen få tusen år siden.[6]