Hjalmar Falk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hjalmar Sejersted Falk (født 2. april 1859 i Vang på Hedmarken, død 2. november 1928) var en norsk språkforsker.
Hjalmar Falk | |||
---|---|---|---|
Født | Peterolsen Groth Hjalmar Seierstedt Falk 2. apr. 1859[1][2][3] Vang[4] | ||
Død | 2. nov. 1928[1][2][3] (69 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Lingvist, professor, filolog | ||
Søsken | Bjarne Sejersted Falk | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi | ||
Utmerkelser | Ridder av St. Olavs Orden Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1903) | ||
Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Han ble student 1876 og tok den språklig-historiske lærereksamen 1882. Deretter var han i flere år lærer i Kristiania, men fortsatte ved siden av sine vitenskapelige studier, særlig av germanske språk og nordisk mytologi, til dels under stipendopphold i Tyskland og England. I 1888 tok han den filosofiske doktorgrad på avhandlingen «Om nomina agentis i det oldnorske Sprog», ble 1890 universitetsstipendiat, mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje i 1885 og ble dosent. I 1897 ble han professor i germansk filologi ved Universitetet i Kristiania. Som universitetslærer, særlig som lærer i tysk, arbeidet han for en mer praktisk og moderne språkundervisning. Han offentliggjorde en rekke arbeider av språkvitenskapelig, filologisk og kulturhistorisk art, for det meste i «Nordisk Arkiv for Filologi» og i skrifter utgitt ved Videnskabsselskabet i Kristiania. Sammen med Alf Torp utga han Etymologisk Ordbog over det norske og det danske Sprog (1901–06). Han var leder i komitéen som utarbeidet 1917-rettskrivningen.