Hunere
nomadisk folkeslag / From Wikipedia, the free encyclopedia
Hunere er en betegnelse for et sentralasiatisk folk med nomadisk og senere halvnomadisk levesett. Man vet ikke så mye om hunernes opprinnelse, og forskerne diskuterer fortsatt hvilket språk de snakket. I likhet med mange andre nomadefolk etterlot de ingen skriftlige spor, og historikerne må derfor støtte seg på de beskrivelsene som ble nedtegnet av andre folkeslag som var i kontakt med hunerne. Primært er dette kilder som ble nedtegnet av folk som hørte til Romerriket.
Kildene beskriver at hunerne først dukket opp øst for elven Volga, og de ble først omtalt som hunnoi av Tacitus, som skriver at de befant seg nærheten av Det kaspiske hav i år 91 e.Kr., forflyttet seg til det sørøstlige området av Kaukasus en gang rundt 150 e.Kr. og inn i Europa en gang rundt 370 og etablerte et stort rike i utstrekning der. Den franske orientalisten Joseph de Guignes knyttet dem med Xiongnu, et asiatisk forbund av nomadiske stammer som levde nord for Kina i minst 300 år før hunerne dukket opp i Europa.[1] Etter de Guignes har det vært betydelig forskerinnsats for å undersøke denne forbindelsen. Imidlertid er det ingen enighet blant forskerne om en direkte forbindelse mellom de dominerende elementene av Xiongnu og hunerne.[2] Priskos nevner at hunerne hadde sitt eget språk, men lite av dette er bevart, og deres språklige slektskap har vært et diskusjonstema i århundrer. Mange forfattere har antatt at hunernes språk var beslektet med den tyrkiske språkfamilie.[3][4][5] Tallrike andre språk har vært snakket innenfor det huniske området, inkludert gotisk (østgermansk), som i stor grad tjente som fellesspråk (lingua franca) i de huniske områdene.[6]
Hunerne hadde en fryktet hær, og deres fremste militære kapasitet var ridende bueskyttere. Under kong Attila i årene 441 til 443 herjet hunerne Det bysantinske rike. Ekspansjonen vestover ble stoppet like øst for dagens Paris av en allianse av romere og visigotere i slaget ved Chalons. Etter Attilas død gikk riket i oppløsning, og en del av hunerne ble etter hvert bofaste i det nåværende Ungarn. De blandet seg med andre folkeslag og opphørte å eksistere som eget folk rundt år 500. Deres etterkommere, eller etterfølgere med tilsvarende navn, er nedtegnet av nabobefolkninger i sør, øst og vest for å ha okkupert deler av Øst-Europa og Sentral-Asia fra rundt 300-tallet og til 500-tallet. Ulike varianter av gruppenavnet huner er nedtegnet i Kaukasus fram til tidlig på 700-tallet. Kinesiske skribenter delte hunerne inn i «svarte hunere» (europeiske) og «hvite hunere» (asiatiske).
Det er mulig at hunerne bidro til folkevandringstiden som utløste det vestlige Romerrikets sammenbrudd.[7]
Ordet hune eller hun er et gammelt tyrkisk ord som betyr «folk» eller «menneske».[8] På tungusisk betyr ordet chun «kraft» eller «mot». Ordet har overlevd i flere europeiske guttenavn. I sin opprinnelige form betød navnet Hunfredus «Hunerfred», det vil si «den som megler frem fred med hunerne». Normannerne tok det gammelfranske guttenavnet Hunfroi med seg til England, der det ble forvansket til Humphrey, og i Italia til Umberto.[9] Hunerne var i sin samtid og opp til moderne tid beryktet for sin grusomhet, og deres herjinger i Mellom-Europa og Balkan var omfattende. Av den grunn brukes ordet «huner» i mange språk om barbarer og bøller. Det er derfor et paradoks at det er så få spor etter dem, og at de er såpass lite håndgripelige for ettertidens historikere.[10]