Interkontinentalt ballistisk missil
From Wikipedia, the free encyclopedia
Et interkontinentalt ballistisk missil (engelsk: intercontinental ballistic missile)(ICBM) er et ballistisk missil med en minimum rekkevidde på 5,500 kilometer,[1] hovedsakelig designet for å kunne levere ett eller flere kjernefysiske våpen. Missilene kan bli utstyrt med konvensjonelle, kjemiske og eller biokjemiske våpen, men dette har aldri blitt utplassert på et interkontinentalt ballistisk missil. De fleste moderne interkontinentale missilsystemer støtter flere stridshoder med selvstendige målsøk i sluttfasen (engelsk: Multiple independently targetable reentry vehicle)(MIRV), noe som tillater ett missil å bære flere stridshoder som kan treffe ulike mål. USA, Russland, Kina, Frankrike, India, Storbritannia, Israel og Nord-Korea er de eneste landene med operative interkontinentale ballistiske missiler.
Første generasjons ballistiske missiler med en interkontinental rekkevidde (slik som R-7 Semyorka og SM-65 Atlas) hadde dårlig presisjon, noe som gjor de best egnet til bruk mot større mål, slik som storbyer. Disse missilplattformene ble sett på som et "trygt" avskrekkingsvåpen, siden de kunne bli plassert dypt i sitt eget territorie hvor det var vanskelig for en fiende å angripe dem. Angrep mot militære installasjoner (spesielt forsterkede bunkere o.l.) krevde fortsatt bruken av mer presisjon sikre våpen slik som bombefly. Andre- og tredje-generasjon design (slik som LGM-118 Peacekeeper og SS-13 Savage) forbedret presisjonen til punktet der selv de minste målene kunne bli truffet nøyaktig.
Interkontinentale Ballistiske Missiler er differensierte ved å ha en større rekkevidde og hastighet enn andre ballistiske missiler: ballistisk langdistansemissil (IRBM), ballistisk mellomdistansemissil (MRBM), ballistisk kortdistansemissil (SRBM) og taktiske missiler. Kort og mellomdistansemissiler er også kjent som "stridssone missiler" (Engelsk: Theatre Ballistic Missile)(TBM).