Ishockey under Vinter-OL 1988
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988 ble arrangert fra 13. til 28. februar 1988. Kampene ble spilt i Olympic Saddledome, Stampede Corral og Father David Bauer Olympic Arena i Calgary, Alberta, Canada. Tolv lag deltok i ishockeyturneringen under Vinter-OL 1988. To grupper med seks lag i hver, der de tre beste lagene i hver gruppe gikk videre til finalegruppen. Sovjetunionen var de regjerende olympiske mesterne.
Ishockey under Vinter-OL 1988 | ||||||
---|---|---|---|---|---|---|
Arrangement | ||||||
Dato | 13.–28. februar 1988 | |||||
Vertsland | Canada | |||||
Vertsbyer | Calgary | |||||
Arenaer | Olympic Saddledome Stampede Corral Father David Bauer Olympic Arena | |||||
Plasseringer | ||||||
Mester | Sovjetunionen (7. tittel) | |||||
Andreplass | Finland | |||||
Tredjeplass | Sverige | |||||
Fjerdeplass | Canada | |||||
Turneringsstatistikk | ||||||
Kamper | 42 | |||||
Mål | 316 (7.52 i snitt) | |||||
Tilskuere | 424 000 (10 095 i snitt) | |||||
Toppscorer | Vladimir Krutov (URS) (15 poeng) | |||||
Navigasjon | ||||||
|
For første gang noensinne fikk profesjonelle spillere delta i OL etter at Den internasjonale olympiske komité (IOK) i oktober 1986 hadde vedtatt å åpne turneringen for alle spillere uansett om deres status som amatører eller profesjonelle fra 1988.[1][2] Verdens mest prestisjefylte profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL), valgte ikke å frigi spillerne til å delta i OL ettersom at turneringen ble avholdt i midten av ligaens grunnserie.[3][4]
Sovjetunionen vant sin syvende OL-tittel. Turneringen er den eneste i Nord-Amerika som ikke ble vunnet av enten Canada eller USA. Etter tre tap på rad året før — sølv ved ishockey-VM i Wien, finaletap i Canada Cup og tap til Canada i Izvestija-turenringen på hjemmebane — ble det spekulert i om Viktor Tikhonov skulle avgå som trener for det sovjetiske landslaget. Ledet an av Igor Larionov og Vjatsjeslav Fetisovs suverene spill dominerte «The Big Red Machine» turneringen og tapte kun én kamp turneringen – til Finland etter at gullet allerede var sikret.[5]
Finlands fikk sitt internasjonale gjennombrudd ved denne turneringen: etter et skuffende 1–2-tap til Sveits i åpningskampen spilte finnene uavgjort 3–3 mot Sverige og slo Canada 3–1 i gruppespillet. I finalen sto Finland for turneringens største skrell da de beseiret Sovjetunionen 2–1 i finalerunden. Finland fikk ikke kun sin første seier noensinne over russerne i VM eller- OL-sammenheng, men finnene vant sølv tok for første gang i historien OL-medalje.[6][7] Sverige vant bronse.
Det var store forventninger til vertsnasjonen Canada, som ble ansett som en gullmedaljekandidat for første gang siden 1968 etter at de beseiret de sovjetiske favorittene to ganger i oppkjøringen til OL, blant annet ved den årlige Izvestija-turneringen som ble arrangert i desember 1987 i Moskva. Canadierne endte istedet på en skuddende fjerdeplass etter tap til Finland i gruppespillet og tap på 0–5 til Sovjet i finalerunden. På tross av bruken av tidligere NHL-spillere og andre profesjonelle spillere så slet canadierne med målproduksjonen gjennom hele turneringen.[8][9] Tsjekkoslovakia, som var utfordret av at målvaktene Jaromír Šindel slet med feber og Dominik Hašek ute av form etter et lengre skadefravær, skuffet også i turneringen. Tapet til Vest-Tyskland satte sitt preg på resten av turneringen og tsjekkoslovakernes oppnådde med en sjetteplass sin dårligste OL-plassering siden 1928.
De ble ikke avholdt VM-turnering siden det var OL-år. Lagene som ikke deltok i OL ble invitert til å konkurrere i Thayer Tutt Trophy-turneringen.