Jesajaboken
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jesaja (hebraisk: יְשַׁעְיָהוּ – Yĕšaʿyā́hû; gresk: Ἠσαΐας – Ēsaḯas) er en av profetbøkene i Den hebraiske Bibelen og i Det gamle testamentet. Han er den første av de større profetene i den kristne Bibelen.[1] Den er identifisert i overskriften som ordene til profeten Jesaja som levde på 700-tallet f.Kr., men det er omfattende bevis på at mye av boken ble skrevet under det babylonske fangenskapet og senere.[2] Bernhard Duhm står bak forskningen, som har hatt konsensus siden, at boken består av tre adskilte samlinger av spådommer:[3][4] Urjesaja (kapitlene 1–39), inneholder ordene til Jesaja; Devterojesaja (kapitlene 40–55), arbeidet til en anonym forfatter fra 500-tallet f.Kr. som skrev under fangenskapet; og Tritojesaja (kapitlene 56–66), skrevet etter tilbakevendingen fra fangenskapet.[5] Mens ingen moderne forsker tilskriver hele boken eller det meste av den til en person,[3] har bokens vesentlige enhet blitt et emne akademiske undersøkelser. Jesaja 1–33 gir løfter om dom og restaurering av Judea, Jerusalem og nasjonene, og kapitlene 34–66 forutsetter at dommen har blitt uttalt og restaureringen følger snart.[6] Den kan således bli lest som en utvidet betraktning av skjebnen til Jerusalem inn og etter c.[7]
Devterojesaja beskriver hvordan Gud vil gjøre Jerusalem til sentrum av hans herredømme over verden gjennom en kongelig frelser (en messias) som vil knuse byens undertrykker (Babylon); denne messias er den persiske Kyros den store, som er kun et virkemiddel som bidrar til Jahves kongedømme.[8] Jesaja taler ut imot korrupte ledere og for vanskeligstilte, og om rettferdigheten i Guds hellighet framfor den i Israels pakt.[9] Jesaja 44:6 inneholder det første klare utsagnet om monoteisme: «Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg.»[10] Denne modellen for monoteisme ble det definerende karaktertrekk for jødedommen etter fangenskapet, og siden grunnlaget for kristendommen og islam.[11]
Jesajas bok var en av de mest populære bøkene blant jødene i den andre tempelperioden (ca 515 f.Kr. – 70 e.Kr.).[12] I kristne sirkler ble den så høyt verdsatt at den ble kalt for «det femte evangelium»,[13] og dens innflytelse strakte seg utenfor kristendommen og til vestlig litteratur og kultur, fra librettoen i Händels Messias til en rekke av dagligdagse fraser som «smi sverd til plogjern» og «stemmen i villmarken».[13] Jesaja er den boken i Det gamle testamentet som brukes oftest ved tekstlesningene i Den norske kirkes gudstjenester.[14]