Jupiters ringer
planetariske ringer rund Jupiter. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Jupiters ringer, også kalt det jovianske ringsystemet, er et system av planetariske ringer omkring planeten Jupiter. Det var det tredje planetariske ringsystemet som ble oppdaget i solsystemet etter ringene til Saturn og Uranus. Ringene ble oppdaget av romsonden Voyager 1 i 1979 og ble grundigere undersøkt av banesonden Galileo på 1990-tallet. Siden 1990 har ringsystemet blitt observert av Hubble-teleskopet og James Webb-teleskopet. Bakkebaserte observasjoner krever enormt store teleskoper.[N 1]
Jupiters ringer | |||
---|---|---|---|
Skisse av Jupiters fire ringer. Skisse: NASA/JPL/Cornell University (15. september 1998) |
Ringene er svake og består hovedsakelig av støv. Det er fire bekreftede ringer: (1) en tykk indre torus av partikler («halo-ringen»); (2) en relativt lys og eksepsjonelt tynn «hovedring»; (3 og 4) to vide, tykke og svake ytre «slørete ringer» oppkalt etter månene som deres materiale stammer fra: Amalthea og Thebe. Det eksisterer muligens også en femte ring i nærheten av banen til månen Himalia.[W 1]
Hoved- og halo-ringen består av støv fra månene Metis, Adrastea og andre ukjente legemer som et resultat av høyhastighetsnedslag. Høyoppløselige bilder tatt av romfartøyet New Horizons i februar og mars 2007 avslørte en rik finstruktur i hovedringen.
I synlig og nær infrarødt lys er ringene rødaktige, unntatt halo-ringen som er nøytral eller blå i fargen. Størrelsen på støvet i ringene varierer, men tverrsnittsarealet er størst for ikke-sfæriske partikler med radier på ca. 15 μm i alle ringene unntatt halo-ringen. Halo-ringen er sannsynligvis dominert av submikrometerstøv. Den totale massen av ringsystemet (inkluderte uavklarte foreldrelegemer) er lite kjent, men er sannsynligvis i størrelsesorden 1011–1016 kg. Alderen til ringsystemet er ikke kjent, men det kan ha eksistert siden Jupiter ble til.