Konseptalbum
From Wikipedia, the free encyclopedia
Konseptalbum er et begrep som benyttes om et musikkalbum hvor innholdet bidrar til å forme et enkelt tema eller en samlet historie; hvor hvert spor eller sang tematisk er en del av en større helhet og hensikt, eller at de kollektivt får større betydning enn de gjør hver for seg.[1][2] Dette er typisk oppnådd gjennom en enkel sentral fortelling eller tema, som kan være instrumentell, kompositorisk, fortellende, eller lyrisk.[3] Et albums helhet, som design og utformingen av omslaget, tidsmessige nyanser, navn og rekkefølge på sangene, instrumentbruk eller fortellinger og historier musikeren vil framheve gjennom musikken, er med på å definere hva som er et konseptalbum. Konseptalbum som blir fremført som en musikal kalles en rockeopera. Det nøyaktige kriterium for et «konseptalbum» varierer, uten noe en klar konsensus.[2][4]
Formatet har sin opprinnelse tilbake til den politiske visesangeren Woody Guthries Dust Bowl Ballads (1940) og påfølgende popularisert av den tradisjonelle popsangeren Frank Sinatras rekke av album på 1940- og 1950-tallet. Men begrepet er oftest assosiert med rockemusikk. Fra og med midten av 1960-tallet ble flere godt mottatte konseptalbum utgitt av en rekke rockeband, og som i seg selv førte til utviklingen av progressiv rock/kunstrock og rockeopera. Siden da har mange konseptalbum blitt utgitt over en rekke forskjellige musikalske sjangre. Det første moderne konseptalbum kan ha vært The Beach Boys’ Pet Sounds (1966),[5] men det konseptalbum som fikk største oppmerksomhet og betydning var The Beatles’ Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967). Konseptalbumet nådde dets høydepunkt på 1970-tallet i de ambisiøse albumene som Pink Floyds Dark Side of the Moon (1973) og The Eagles’ Hotel California (1977).