Krigens regler
lov og regler i krig og konflikt / From Wikipedia, the free encyclopedia
Krigens regler er en generell term for jus og regler forbundet med krig og konflikt. Krigens regler reguleres av folkerett, jus, FN-vedtak, internasjonale konvensjoner og akademisk teori. Tradisjonen rundt krigens regler går langt tilbake. Forfattere og teoretikere som Augustin, Thomas Aquinas, Thomas Hobbes, Rousseau og Immanuel Kant skrev mye om krigens regler og er fremdeles relevante og viktige teoretikere innen emnet. Michael Walzer en av nåtidens mest anerkjente teoretikere på feltet. Norske Henrik Syse har også skrevet mye om temaet. Genèvekonvensjonen er en av de aller viktigste konvensjonene innen krigens regler. Begrepet har sin opprinnelse i nederlenderen Hugo Grotius bok De jure belli ac pacis (1625).[1]
Krigens regler kan deles i tre kategorier:
- Jus ad bellum – regler før krig (rett til å føre krig)
- Jus in bello – regler i krig (riktig adferd i krig)
- Jus post bellum – regler etter krig
Jus ad bellum og jus in bello betraktes vanligvis som separate tema og regler som er uavhengige hverandre. Det vil si at reglene for atferd i krig (in bello) gjelder uavhengig av om krigen i utgangspunktet ikke er lovlig eller legitim.[2][3] Dette innebærer blant annet at de stridende på slagmarken er likeverdig og bundet av samme regler uavhengig av hvilke sak de kjemper for og med hvilken begrunnelse. Jus ad bellum er politikernes eller statsoverhodets ansvar, mens jus in bello er soldaters og kommandanters ansvar. Politikere kan være ansvarlige for jus in bello når det tar operative beslutninger som når Harry Truman godkjente atombombing av Hiroshima.[4][5] Selvforsvarskrig under jus ad bellum er også underlagt regler for atferd i krig.[2]