Kudurru
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kudurru var en steindokumentasjon benyttet som grensesteiner og som nedtegnelser av landretter gitt til vasaller av kassittene i oldtidens Babylonia mellom det 16. og det 12. århundre f. Kr.[1] Ordet er akkadisk og betyr «front» eller «grense» (jfr. hebraisk: גדר «gader», grense, gjerde; arabisk: جدر «jadr», جدار «jidar» vegg; flertall جدور judūr). Kudurruene er de eneste overlevende kunstferdigheter fra kassittenes herredømme i Babylonia. Man kan nå se flere av dem i Louvre, British Museum og Iraks nasjonalmuseum.
Kudurruene dokumenterte landskjenkelser fra kongen til hans vasaller. Den egentlige kudurru (originalen) ble plassert i et tempel, mens den som fikk landretten ble gitt en leirkopi som skulle brukes som grensestein for å markere og begrunne eiendomsretten.[2]
Kudurruene kunne ha symbolske avbildninger av de gudene som beskyttet kontrakten, selve kontraktsteksten og en guddommelig besvergelse som skulle avskrekke mot kontraktsbrudd. Noen kudurruer hadde også et bilde av den kongen som gav landet. Ettersom alle bildene og kontraktsteksten krevde stor plass, ble det benyttes store steiner til formålet.