Liste over objekter i solsystemet etter størrelse
Wikimedia-listeartikkel / From Wikipedia, the free encyclopedia
Dette er en liste over objekter i solsystemet etter størrelse, arrangert i synkende rekkefølge etter volumetrisk radius. Listen kan også delvis sorteres etter et objekts masse og, for de største objektene, volum, tetthet og gravitasjon. Listen inneholder solen, planetene, dvergplaneter (og kandidater), mange av de største smålegemene i solsystemet (som inklunderer (asteroider), alle navngitte naturlige satellitter og en rekke mindre objekter av historisk eller vitenskapelig interesse – som kometer og jordnære objekt.
Artikkelen inngår i serien om Objekter i solsystemet |
---|
Lister |
Småplaneter |
Rekkefølgen kan være annerledes avhengig av om man velger radius eller masse fordi noen objekter er mer kompakte enn andre. For eksempel er Uranus større enn Neptun, men mindre massiv, og selv om Ganymedes og Titan er større enn Merkur, har de mindre enn halvparten av massen. Det betyr at noen objekter i de nedre delene av tabellene, til tross for liten radius, kan være mer massive enn objekter høyere opp i listen siden de kan ha en høyrere tetthet.
Mange transneptunske-objekter (TNO) har blitt oppdaget, og deres omtrentlige beliggenheter i listen vises selv om det kan være store usikkerheter i målene.
Objekter i solsystemet som er større enn 1021 kilogram (et yottagram [Yg]) er kjent eller forventet å være omtrentlig sfæriske. Astronomiske legemer går over til avrundete former (ellipsoider) og oppnår hydrostatisk likevekt når gravitasjonen av massen er tilstrekkelig til å overkomme den materielle styrken til materialet. Disse er merket som «regulære» i listene. Objekter bestående av is blir lettere regulære enn de som består av stein, og mange objekter av is er sfæroidiske ved langt mindre størrelser. Grensen for regularitet er et sted mellom 100–200 km i radius.[1]
Objektene med en masse mellom 1018–1021 (1–1 000 zettagram [Zg]), slik som Tethys, Ceres og Mimas, har gått over til en likevektstilstand som flattrykt sfæroide på grunn av gravitasjonen, mens de mindre massive «ruinhaugene» (for eksempel Amalthea og Janus) er grovt avrundet, men ikke sfæriske, og er merket som «irregulære».
Sfæroidiske legemer har typisk noe utflatning ved polene på grunn av sentrifugalkraften fra rotasjonen, men en karakteristisk egenskap med de «irregulært» formete legemene er at der er en betydelig forskjell i lengden av ekvatordiameterne.
Det kan være vanskeligheter med å finne diameteren (innenfor en faktor på ca. 2) for typiske objekter utenfor Saturn. For TNOer det noe sikkerhet i diameteren, men for ikke-binære TNOer er det ingen reell sikkerhet i de urefererte antatte massene/tetthetene. For mange TNOer er det antatt en tetthet på 2,0 g/cm³, men det er like sannsynlig at de har en komet-lignende tetthet på bare 0,5 g/cm³.[2] Derfor er ikke de mest provisoriske TNOene angitt med en M⊕-verdi for ikke å fylle listen med alt for mange antakelser som kan være av en annen størrelsesorden. For eksempel vil et TNO med antatt masse på 3,59×1020 kg basert på en radius på 350 kg og en tetthet på 2,0 g/cm³ ha en masse på kun 2,24×1019 kg hvis det senere viser seg at den kun har en radius på 175 kg og en tetthet på 1,0 g/cm³.
Størrelsen og massene til mange av Jupiters og Saturns måner er ganske godt kjent på grunn av mange observasjoner og møter med banesondene til Galileo og Cassini. Mange av månene med men radius mindre enn ~100 km, slik som Himalia, har fremdeles en ukjent masse med antatt tetthet.[3] Igjen, etter hvert som vi beveger oss lengre fra solen enn Saturn, blir ting mindre klart; det har enda ikke vært en banesonde rundt Uranus og Neptun for langtidsstudier av månene. For de små, ytre irregulære månene til Uranus, som Sycorax, som ikke ble oppdaget under forbiflyvningen til Voyager 2 angir til og med ulike NASA-nettsider som National Space Science Data Center[4] og JPL Solar System Dynamics[3] motstridende størrelser og albedoestimater avhengige av hvilke forskningspapirer som blir sitert.
Data for objekter har varierende pålitelighet, inkludert usikkerhet i tallene for masse og radius, og uregelmessigheter i form og tetthet og nøyaktigheten avhenger ofte av hvor nær jorden objektet er eller om det har blitt besøkt av en romsonde.