Menneskeofring
From Wikipedia, the free encyclopedia
Menneskeofring er en religiøs praksis der mennesker blir drept på rituelt vis, gjerne i en seremoni, som et offer til en guddom eller ånd. Menneskeofringer har forekommet i en rekke kulturer verden over.[1]
Ofring som forsonende handling kan forstås som en gave til åndsmakter eller avdøde i håp om å blidgjøre dem.[trenger referanse] Et meget kjent eksempel er kristendommens fortelling om at Jesus Kristus, som var «sant menneske og sann Gud» ifølge treenighetslæren, døde på korset som et sonoffer for å gjenopprette fellesskapet mellom Gud og de syndige menneskene.[trenger referanse] Selv om mange kristne og teologer ikke betrakter Jesu «stedfortrederdød» som en menneskeofring i vanlig forstand, kan hans konkrete offerdød på korset som en gjerning for å ta den guddommelige straffen som menneskene fortjener, anses som en variant av denne religionshistoriske tradisjonen.[trenger referanse]
Erstatningsoffer har vært en høvdings, konges eller dronnings tjenestefolk eller slektninger som ble drept for å bli med herskapsfolket i livet etter døden.
En variant av menneskeofringer i enkelte stammesamfunn er kannibalisme.[2]
Da verdensreligionene oppstod under aksetiden I jernalderen, ble menneskeofring mindre vanlig i Europa. Skikken kom til å bli sett på som barbarisk i førmoderne tider i antikken. I den nye verden i Amerika fortsatte menneskeofring på utstrakt vis, men i varierende grad fram til den europeiske koloniseringen av Amerika.
I moderne tid har menneskeofring blitt svært sjeldent. De fleste religioner fordømmer praksisen, og dagens sekulære lover betrakter skikken som mord. I et samfunn som fordømmer menneskeofring, er begrepet ritualmord isteden benyttet.[3][4] Også ofring av dyr for å sone eller takke guddommer, for eksempel i form av slaktoffer og brennoffer, har forsvunnet eller blitt omformet til rituelle slaktninger.