Ministerieprosessen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ministerieprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Ernst von Weizsäcker et al., også kjent som Wilhelmstrasseprosessen fordi Nazi-Tysklands utenriksdepartement lå i Wilhelmstrasse i Berlin) har sitt navn fordi de tiltalte var tjenestemenn ved forskjellige ministerier i Det tredje rike.
Dette var den ellevte av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Den var den lengste av prosessene, og dermed også den som endte sist. Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Ministerieprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer.
Den gang ble den også kalt Omnibus-prosessen, fordi den dreide seg om 21 siktede som knapt hadde hatt noen tilknytning til hverandre i årene under Det tredje rike, og ofte hadde fullstendig motsatt innstilling til nazi-tiden. Opprinnelig hadde de amerikanske anklagerne planlagt seks rettssaker, men etter ordre fra Washington DC måtte disse seks slås sammen. Anklagepunktene dreide seg om medskyldighet i drap og mishandling av krigsfanger og forbrytelser mot sivilbefolkning, plyndring i okkuperte områder, og forfølgelse, deportasjon og utryddelse av utallige mennesker ut fra religiøse og rasistiske grunner.[1]
Prosessen ble ført for Militærtribunal IV, med dommerne William C. Christianson (rettens president), Robert F. Maguire og Leon W. Powers. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens Robert M.W. Kempner fremla aktoratets sak.
Mer enn 300 vitner forklarte seg, og saksdokumentene fyller 50 hyllemeter.[2]
Tiltalebeslutningen ble lagt frem 15. november 1947, og saken ble ført fra 6. januar til 18. november 1948. Dommerne brukte deretter fem måneder på å forberede en dom på 833 sider som ble presentert 11. april 1949 og forkynt for de tiltalte to dager senere. Av de 21 tiltalte ble to frikjent, mens de andre ble dømt og fikk fengselsstraffer på fra tre år (inkludert tid utholdt) til 25 år.
Ernst von Weizsäckers sønn Richard von Weizsäcker ble senere vesttysk forbundspresident. I 1947 var han blant forsvarerne i saken mot faren.[3]