Senimpresjonisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Senimpresjonisme[1] (engelsk og fransk: postimpresjonisme) er en samlebetegnelsen for ulike, men nært beslektede stilarter innen kunstmaleri som ble framstilt i tidsrommet 1880 og 1905; fra den siste impresjonistutstillingen til fauvismens fødsel. Betegnelsen henviser til at den kom etter impresjonismen. De kunstmiljø som utviklet senimpresjonismen var alle lokalisert i Frankrike. Senimpresjonistene både videreførte og fornektet impresjonismens ideer. De fortsatte å bruke sterke og klare farger i avbildningen av naturen, men vektla i større grad følelser og personlig uttrykk i tilnærmingen. Senimpresjonistene blir sett som forgjengere for senere kunstretninger som kubisme, fauvisme og ekspresjonisme.
Senimpresjonismen oppsto som en reaksjon på impresjonistenes opptatthet av naturalistisk avbildning av lys og farge. Senimpresjonistene utvidet impresjonismen samtidig som de avviste dens begrensninger: de fortsatte å bruke heftige farger, ofte smurt tykt på, og stilleben, men var mer tilbøyelig til å vektlegge geometriske former, forvrengt for ekspressiv effekt, og ved å benytte unaturlige eller vilkårlige farger. Grunnet dens brede vektlegging på abstrakte kvaliteter eller symbolske innhold, omfatter senimpresjonismens stilretninger som nyimpresjonisme, symbolisme, cloisoninisme, Pont-Aven-skolen, og syntetismen, sammen med en del senere verker av impresjonister. Bevegelsen var ledet av Paul Cézanne, Paul Gauguin, Vincent van Gogh, og Georges Seurat.
Betegnelsen «postimpresjonisme» ble først benyttet av kunstkritikeren Roger Fry i 1906.[2][3] Kritikeren Frank Rutter i en omtale av Salon d'Automne publisert i Art News, 15. oktober 1910, beskrev Othon Friesz som «postimpresjonistisk leder»; det var også en annonse for showet «The Post-Impressionists of France».[4] Tre uker senere benyttet Roger Fry betegnelsen på nytt da han i 1910 organiserte utstilling «Manet and the Post-Impressionists», og definerte den som utviklingen av fransk kunst siden Édouard Manet.
Senimpresjonismen nådde Norden senere, og fikk gjennomslag i første tiåret av det nye århundret. Det var først og fremst lyskraften i det franske maleri som tiltrakk nordiske malere, men de nye franske tankene fikk ulik utslag i de nordiske landene.