Radesyke
smittsom og sårdannende sykdom / From Wikipedia, the free encyclopedia
Radesyke, også kalt ratesyke, skrevet radesyge på dansk[1] og omtalt som lepra norvegica på latin,[2] var en alvorlig, smittsom og sårdannende sykdom fra rundt 1710 til rundt 1860. Radesyken rammet store deler av Norge, spesielt Sørvestlandet, og i 1770-årene anslo stiftamtmann Hans Hagerup (1717-81) antallet i Kristiansand stift til to-tre tusen personer. Alle sosialklasser var rammet, men mest utbredt var sykdommen blant fattigfolk på landet. Symptombeskrivelse tyder på en sammenblanding av sykdommer som lepra, skabb og skjørbuk, men fra 1850-årene ble radesyken av mange oppfattet som en variant av syfilis.[3]
Barn, ungdommer og voksne som ble rammet, fikk verkende sår på kroppen, og ikke sjelden misdannelser i ansiktet. Radesyken tiltrakk seg offentlig oppmerksomhet fra 1760-årene og førte til opprettelsen av sykehus som ga behandling.[4][5] Det er i ettertid antatt at navnet ble brukt om flere ondartede hudlidelser, men det er uklart nøyaktig hvilke. Trolig har radesyke blant annet omfattet syfilis.[6][7]