Rettsoppgjør etter holocaust
From Wikipedia, the free encyclopedia
Rettsoppgjør etter holocaust var en serie rettsprosesser som helt eller delvis omhandlet medvirkning til holocaust under andre verdenskrig. Rettsoppgjørene skjedde i regi av de allierte okkupasjonsmaktene i Tyskland straks etter krigen, det skjedde i regi av tyske myndigheter etter at Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet og det skjedde i de landene som var berørt av folkemordet.
Rettsoppgjøret er særlig kjent for Nürnbergprosessen (hovedprosessen mot topplederne) samt de etterfølgende prosessene i den tyske byen Nürnberg, blant annet Einsatzgruppenprosessen.[2] Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord. Andre saker ble gjennomført blant annet i Auschwitzprosessen og Majdanekprosessen i Polen.
De fleste forbrytere fra nazistenes krigføring ble aldri stilt rettslig til ansvar.[3] En stor del av de som ble dømt til fengselsstraff slapp ut lenge før tiden.[4] Simon Wiesenthal arbeidet med å spore opp forbrytere fra holocaust, blant andre Josef Mengele.[5]
Offentlig henrettelse var gått ut av bruk i det meste av Europa før 1900. Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble dødsdømte i flere land henrettet offentlig. For eksempel ble Kurt Daluege og Karl Hermann Frank hengt fremfor et stort antall fremmøtte i Praha. Arthur Greiser ble hengt offentlig utenfor sin egen villa. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring ønsket å dø som soldater.[6]
Straks etter krigen var det i regi av de allierte og de enkelte frigjorte landene en periode med intensiv straffeforfølgelse av nazister. Etter at de to tyske statene var etablert i 1949 kom en fase med benådninger og amnesti og mot slutten av 1950-årene var det nesten ingen nazister i fangenskap noe sted i Europa. Denne fasen ble fulgt av en tredje fase med reaksjon mot det som ble oppfattet som en moralsk og juridisk svikt ved benådninger og amnestier. I denne tredje fasen ble det innledet en serie nye rettsprosesser særlig i Vest-Tyskland. Sentralkontoret for etterforskning av nazistiske forbrytelser ble etablert i denne perioden. I noen andre land ble også gjennomført saker blant annet mot Klaus Barbie i Frankrike.[2]
Rettsoppgjøret etter krigen hadde en tendens til å ta for seg ett åsted og en gruppe offer om gangen. For eksempel ble ikke forbrytelsene under Aksjon T4 sett i sammenheng med forbrytelsen Aksjon Reinhardt og forbrytelser i Italia utført av de samme personene.[7]