Romansk arkitektur
arkitektonisk periode / From Wikipedia, the free encyclopedia
Romansk arkitektur er fellestrekk ved kirkebygg i det katolske Vest-Europa i den arkitektoniske perioden som dominerte gjennom 1000- og 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne romansk arkitektur som fullt utviklet i tidsrommet fra omtrent 1050[1][2] til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til romersk arkitektur, som den romanske arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk arkitektur opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom karolingisk og ottonsk arkitektur.