Romersk bad
From Wikipedia, the free encyclopedia
Romersk bad, også kjent som terme (latin: Thermae; fra gresk: θερμός, thermos, «varmt»; også balnea, av gresk βαλανεῖον, balaneion) var fasiliteter for bad. Med «terme» menes store, keiserlige badekomplekser, mens balneae var mindre fasiliteter, offentlige eller private, som eksisterte i stort antall over hele Romerriket.[1]
De fleste romerske byer hadde minst, om ikke flere, slike badeanlegg. Disse sentrene var ikke kun for å bade, men også for sosialisering og andre aktiviteter. Romersk badehus ble også bygd i private villaer, byhus og i festninger. De fikk vann fra en nærliggende elv eller mest vanlig, fra rørledninger som en akvedukt. Vannet ble varmet opp fra et ildsted før det ble kanalisert inn i varme baderom. Formgivningen av slike bad er diskutert og framlagt av arkitekten og ingeniøren Vitruvius i dennes verk De Architectura libri decem.