Liste over romerske keisere
Wikimedia-listeartikkel / From Wikipedia, the free encyclopedia
Romerske keisere styrte og hersket over Romerriket og utøvde makt over rikets borgere og militærapparat. Romerriket ble utviklet da Den romerske republikk invaderte, først de italiske rikene på Den italienske halvøya, deretter invaderte og okkuperte det meste av dagens Europa og deler av nordlige Afrika og vestlige Asia.
Under republikken ble regioner av Romerriket styrt av provinsguvernører som var autorisert og svarte til Senātus Populusque Rōmānus («Senatet og folket i Roma»).[1] Roma og dets senat var styrt av et mangfold av magistrater – hvor konsulene var de mektigste. Republikken ble avsluttet som system og keiserdømmet ble opprettet da disse magistratene ble juridisk og praktisk underlagt én borger med makt over alle andre magistrater. Augustus, den første keiser (om enn ikke i navnet) var omhyggelig på å opprettholde fasaden av et fortsatt republikansk styre, krevde ingen særskilt tittel for seg selv og sin posisjon,[2] og kalte konsentrasjonen av magistatens makt for princeps senatus («den som går foran» eller «senats første mann»).[2] I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav prinsipatet. Denne typen med regjering varte i rundt 300 år, og er således kalt for prinsipatets tidsalder. Det moderne begrepet keiser er avledet fra cæsar (første stavelse «c» ble sannsynligvis uttalt som «k» på klassisk latin), og stammer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.[3] Endringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel stammer fra 68/69, det såkalte fire keisernes år.[4] Det førte til et autokratisk keiserlig enevelde.
Framveksten av mektige barbariske stammer langs Romerrikets grenser, og utfordringen disse utgjorde for forsvaret av de vidstrakt grensene samt de ustabile keiserlige etterfølgelsene, fikk Diokletian til å eksperimentere med å dele keiserlige titler og ansvar blant flere enkeltpersoner – en delvis tilbakevending til føraugustinske romerske tradisjoner. For bortimot to århundrer deretter var det ofte flere enn én keiser på samme tid, de delte jevnlig administrasjonen av de enorme områdene som Romerriket besto av. Historikeren Henry Moss advarte om at «selv om det er viktig å huske at i øynene til de samtidige var Romerriket fortsatt en udelelig enhet. Det er feil for oppfatningen på den tiden å snakke om «østlige» og «vestlige» riker; de to halvdelene av Romerriket ble forstått som «den østlige eller vestlige delene» (partes orientis vel occidentis).»[5] Delingen av Romerriket ble befestet og endelig med Theodosius den stores død i 395 (se Vestromerriket og Østromerriket).[6] Det siste påskuddet for en slik deling ble formalisert ved den østromerske keiseren Zenon etter Julius Nepos' død i 480 (drept av sine egne soldater).
De gjenværende tusen årene av romersk historie er i praksis historien om Østromerriket (i ettertid også kalt «Det bysantinske riket», etter hovedstaden Bysants som endret navn til Konstantinopel etter Konstantin den store).[7] Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, men opprettholdt krav på de i stadig mer urolige og ustabile områdene i vest. Etter 480 førte gjentatte krav på den keiserlige tittelen som Augustus (eller Basileus for gresktalende) til innbyrdes krig, skjønt eksperimentet med å utnevne juniorkeisere (nå kalt for cæsarer) indikerte vanligvis at den påtenkte etterfølgeren ble utnevnt. Arveprisen, for å bruke et moderne begrep. Vestromerrikets endelige undergang fant sted i 476. Østromerriket og en rekke av keisere fortsatte videre i øst fram til Konstantin XI Palaiologos' død og de muslimske osmaneres erobring av Konstantinopel i 1453.[8]