Rosshavsgruppen
en del av Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon til Antarktis (1914–17) / From Wikipedia, the free encyclopedia
Rosshavsgruppen var en del av Ernest Shackletons Endurance-ekspedisjon til Antarktis (1914–17). Gruppens oppgave var å legge ut en rekke forsyningsdepoter over Rossbarrieren fra McMurdo-sundet til Beardmorebreen, en rute som var etablert av tidligere antarktisekspedisjoner. Ekspedisjonens hovedgruppe skulle under ledelse av Shackleton gå i land ved Weddellhavet på motsatt side av kontinentet, og deretter gå tvers over iskalotten via Sydpolen til Rosshavet. Siden hovedgruppen ikke kunne frakte tilstrekkelig drivstoff og forsyninger for hele distansen, var de avhengige av Rosshavsgruppens depoter på den siste fjerdedelen av reisen.
Shackleton seilte fra London i august 1914 med ekspedisjonsskipet «Endurance» med kurs mot Weddellhavet. På samme tid samlet medlemmene av Rosshavsgruppen seg i Australia før avreisen til Rosshavet med det andre ekspedisjonsskipet, «Aurora». Organisatoriske og økonomiske problemer forsinket deres avreise til desember 1914, noe som forkortet den første sesongen med depotlegging. Etter ankomsten strevde den uerfarne gruppen med å mestre kunsten å ferdes i polarstrøk, og de mistet flesteparten av sledehundene sine. Nedturen fortsatte da «Aurora» slet seg løs av moringene under et kraftig uvær og ikke var i stand til å vende tilbake. Landgruppen var dermed overlatt til seg selv i det vinteren sto for døra.
Til tross for disse tilbakeslagene og ytterligere problemer som interne krangler, ekstremvær, sykdom og tre dødsfall, maktet Rosshavsgruppen å gjennomføre sin oppgave til fulle i løpet av den andre sesongen i Antarktis. Dette skulle imidlertid vise seg å være til ingen nytte, da Shackletons hovedekspedisjon ikke klarte å nå land, og «Endurance» ble knust av isen og sank i Weddellhavet. Shackleton klarte omsider å bringe besetningen i sikkerhet, men den transkontinentale ferden kunne ikke gjennomføres og depotene som hadde blitt lagt ut av Rosshavsgruppen ble derfor ikke benyttet. Rosshavsgruppen forble strandet fram til januar 1917, da «Aurora», som hadde blitt reparert i New Zealand, kom for å hente dem. Offentlig anerkjennelse av deres innsats lot vente på seg, men omsider ble fire Albertmedaljer tildelt medlemmer av gruppen, to av dem posthumt. Shackleton skrev senere at de som omkom «ga sine liv for sitt land like sikkert som de som ga sine liv i Frankrike eller Flandern.»[1]