Slagkrysser
From Wikipedia, the free encyclopedia
Slagkrysser er en type krigsskip utviklet på begynnelsen av det 20. århundre, først introdusert av Royal Navy. Konseptet var et krigsskip med bevæpning på linje med slagskip, men med lettere pansring for å oppnå større fart. Tanken var at slagkryssere skulle bruke større slagkraft og rekkevidde til å ødelegge fiendtlige kryssere og samtidig være raske nok til å unnslippe slagskipene. Slagkrysseren ble utviklet som en etterfølger for den eldre panserkrysseren, og utviklingen av den nye skipstypen hang sammen med utviklingen av dreadnought-slagskipet. De første slagkryssere, som begynte med HMS «Invincible», ble opprinnelig beskrevet som «dreadnought-kryssere» (dreadnought cruiser).
Slagkrysserne hadde samme type store kanoner som slagskipene, og de var generelt like store og like dyre som de samtidige slagskipene. Man hadde kuttet ned på pansringen i skroget og på antallet av kanoner, for å ha høyere hastighet, som ble oppnådd med kraftigere maskineri, en slankere skrogform og altså mindre vekt. De første slagkryssere hadde tynnere pansring enn de samtidige slagskipene, dermed var ikke slagkrysserne i stand til å motstå granater tilsvarende sin egen hovedbestykning. Sjømilitært sett var skipene «ubalansert», ettersom de kunne forårsake mer skade på andre enn hva de selv kunne absorbere.
Skillet mellom slagskipe og slagkrysseren ble aldri riktig fastslått. Utviklingen av den britiske slagkrysseren i Royal Navy ble styrt av admiral John «Jackie» Fisher, som betraktet den som en revolusjonerende ny type panserkrysser som kunne erstatte slagskipet. Slagskipet hadde i svært mange år vært Storbritannias «hovedskip», det viktigste våpenet til sjøs. Fishers idé gikk ut på å benytte slagkryssere til forsvar for imperiet, ledet av et verdensomspennende etterretningsnettverk, som skulle gjøre det mulig for Admiralitetet å plotte inn alle skipenes bevegelser, slik at slagkrysserne kunne oppsøke og ødelegge fiendtlige skip som truet sjøhandelen, og angripe større fiendtlige skip på lang avstand.
Dreadnought-slagkrysserne fortsatte å dominere sjøkrigen gjennom hele første verdenskrig, og slagkrysserne ble brukt i rollen som en hurtig og hardtslående utvidelse av slagskipsflåten. Slagkrysserne inngikk i flåtene i Storbritannia, Tyskland, Japan og Det ottomanske imperiet, og under krigen hadde disse deltatt i flere sjøslage mellom Storbritannia og Tyskland, blant annet Jyllandsslaget.
Ved krigens avslutning var det svært få forskjeller mellom designet for en slagkrysser og et hurtig slagskip (fast battleship). Storbritannia, Japan og USA hadde utarbeidet planer om nye slagkryssere etter den første verdenskrigens slutt, og disse skulle ha kraftige kanoner som slagskip, men med større hastighet i bytte mot mindre pansring. Flåtetraktaten i Washington, underskrevet av flåtemaktene i 1922, la begrensninger på byggingen av større krigsskip fra året 1922, men skilte ikke mellom slagskip og slagkryssere. Den nye generasjonen som var underveis, ble skrapet på grun av traktaten.
Fra 1930-årene var det bare Royal Navy som fortsatte å bruke betegnelsen «slagkrysser» som klassifisering av krigsskip. De hurtige og lette slagskip, som ble bygget av Tyskland og Frankrike i denne perioden («Scharnhorst-klassen», to skip: «Gneisenau» og Scharnhorst, og «Dunkerque-klassen»), ofte ble omtalt som slagkryssere. Disse skipene hadde lik god pansring som mange slagskip, men hadde ikke så kraftige kanoner som deres hovedbestykning.
Under den andre verdenskrig kom slagkrysserne i kamp på nytt. Det ble ikke påbegynt arbeid på nye skip, og produksjonen av slagskip ble redusert, ettersom ressursene istedenfor var brukt på produksjon av fly og hangarskip. Et mindre antall nyere skip blir ofte beskrevet som slagkryssere, deriblant den sovjetiske Kirov-klassen.