Sovjetunionens invasjon av Polen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sovjetunionens invasjon av Polen i 1939 var en militær operasjon som begynte uten formell krigserklæring den 17. september 1939 i begynnelsen av andre verdenskrig, seksten dager etter det tyske angrepet på Polen. Den endte med seier for Sovjetunionen, som annekterte omkring 200 000 km² av den østlige delen av Polen. Disse områdene er ikke siden blitt tilbakeført til Polen.
I starten av 1939 forhandlet Sovjetunionen om å danne en allianse mot Nazityskland med Storbritannia, Frankrike, Polen og Romania, men det oppstod vanskeligheter, blant annet ved det sovjetiske krav om at Polen og Romania skulle tillate sovjetiske styrker transittrettigheter gjennom sine land som ledd i en kollektiv sikkerhet.[1] Da forhandlingene slo feil, inngikk Sovjetunionen 23. august 1939 Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazityskland. Dermed invaderte tyskerne 1. september Polen fra nord, vest og sørvest, og den 17. september invaderte Den røde armé Polen fra øst.[2] Den sovjetiske regjering bekjentgjorde at den handlet for å beskytte de ukrainere og hviterussere som bodde i den østlige del av Polen, fordi den polske stat var brutt sammen under det tyske angrep og ikke lenger kunne sikre sine egne borgeres sikkerhet.[3][4]
Den Røde Armé nådde sine mål da den var sine nå sterkt svekkede polske motstandere langt overlegne.[5] Omkring 230 000 polske soldater eller flere[6] ble tatt som krigsfanger.[7] Den sovjetiske regjering annekterte det nyvunne område og i november erklærte det at de 13,5 millioner polske borgere som bodde der, nå var sovjetiske borgere. De sovjetiske myndigheter kvalte motstand ved henrettelser uten foregående rettergang og ved å fengsle tusener.[8] De sendte flere hundretusener (estimater varierer) til Sibir og andre fjerne deler i Sovjetunionen i fire store bølger av deportasjoner mellom 1939 og 1941.[lower-alpha 1]
Angrepskrigen, som det sovjetiske politbyrå kalte «frigjøringsfelttoget», førte til innlemmelse av millioner av polakker, ukrainere og hviterussere i de sovjetiske ukrainske og hviterussiske sovjetrepublikker.[13] Mens Folkerepublikken Polen fortsatt eksisterte var invasjonen et tabu i etterkrigstidens Polen, som ofte ble utelatt av den offisielle historie av de kommunistiske myndigheter for å verne «vennskapsånden» mellom medlemmene av Østblokken.[14]