USA i kolonitiden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kolonitidens Amerika omhandler tiden fra sent i det 16. århundre frem til de tretten koloniene i Nord-Amerika erklærte sin uavhengighet i 1776 og om hendelsene før USA ble grunnlagt.
England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene, som kolonien Roanoke, var mislykkede, men levedyktige kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter homogene grupper, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer.
For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i landene som senere ble det østlige USA. Fra nord til sør var de New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra. Sent i det 18. århundre fant disse forskjellige koloniene seg mer forent enn noen gang før, på kant med den britiske regjeringen i saker som skattlegging og parlamentarisk representasjon.
Koloniene begynte som private tiltak organiserte av handelskompanier eller grunneiere. Etterhvert gikk koloniene fra å være private til å bli underlagt den engelske eller britiske kronen og makten overført fra kompaniene og eierne til kongen.[1]
Koloniene var ikke mer forente enn at særtrekkene en dag kom til å lede til den amerikanske borgerkrig.