Ungarns historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ungarns historie er preget av at Ungarn ligger i hjertet av det gamle Europa, i Karpatbekkenet rundt Donaus midtre løp. Landet ligger omtrent midtveis mellom Europas nordligste og sydligste punkt, og avstanden fra Atlanterhavet i vest er omtrent den samme som fra Uralfjellene i øst. Som sentralt beliggende har Ungarn vært befolket av mange folkeslag; keltere, romere, hunere, slavere og ytterligere andre i folkevandringstiden. På slutten av 800-tallet kom madjarske (ungariske) stammer østfra, og disse ble samlet i ett rike av kong Stefan I den hellige i år 1001, samtidig som han bekjente seg til kristendommen.
Ungarns storhetstid var på 1300- og 1400-tallet, før størstedelen av landet på 1500-tallet ble erobret av Det osmanske rike. Samtidig arvet Huset Habsburg den ungarske kongekronen, og Ungarn kom derfor i personalunion med Østerrike. I 1867 ble dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn dannet. Drapet på den østerriksk-ungarske tronfølgeren Franz Ferdinand i Sarajevo i 1914 førte til utbruddet av den første verdenskrig, som Østerrike-Ungarn tapte. Ungarn ble skilt fra Østerrike og måtte ved Versaillestraktaten avstå mer enn halvparten av sine landområder til nabolandene. En kommunistisk oppstand førte til dannelsen av en kortlivet rådsrepublikk, før en motrevolusjon gjeninnførte monarkiet, men uten konge.
Landet deltok i den andre verdenskrig på tysk side og ble etter krigen okkupert av Sovjetunionen, som innsatte et Moskva-vennlig regime. Det styrte landet diktatorisk frem til Sovjetunionens sammenbrudd i 1989. Et ungarsk opprør i 1956 ble brutalt slått ned av sovjetiske tropper, men regimet ble gradvis mindre undertrykkende i årene som fulgte.