Vestalinnene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vestalinnene (latin: Vestālēs, entall Vestālis) var prestinner for Vesta, gudinne for arnen, i antikkens Roma. De var seks i antallet, fra god familie og utvalgt i ung alder. Vestalkollegiet og dets velvære ble betraktet som fundamentalt for Romas fortsettelse og sikkerhet. Prestinnene kultiverte i Vestas tempel på Forum Romanum den hellige ild som aldri måtte slukkes. Vestalinnene var fritatt fra de vanlige sosiale forpliktelsene som å bli gift og føde barn, og avla kyskhetsløfte for å kunne hengi seg helt studiet og korrekt overholdelse av de offentlige ritualer som var forbudt område for mannlige prester.[1]
I tillegg oppfylte de andre religiøse funksjoner og deltok i offentlige seremonier. De hadde rett til å benåde forbrytere, og det var dødsstraff for å forulempe en vestalinne. Deres tjeneste varte i tretti år. I denne tiden levde de et privilegert liv, men i henhold til strenge regler. Brudd på kyskheten ble straffet med levende begravelse. I 391 lot keiser Theodosius den evige ilden i Vestatemplet slukke og forbød vestalinnene å fortsette sin virksomhet. Theodosius døde fire år senere.