Vichy-regimet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vichy-regimet, Vichy-Frankrike eller bare Vichy, offisielt «Den franske stat» (fransk: «État français»), var regimet i Frankrike mellom 1940 og 1944, etablert av marskalk Philippe Pétain under den andre verdenskrig. Regimet var basert i den lille byen Vichy, selv om Paris forble den offisielle hovedstaden. Vichy-regimet kontrollerte kun den uokkuperte sonen sør i Frankrike (zone libre, «den frie sone»), mens Nazi-Tyskland okkuperte Nord-Frankrike - selv om regjeringen formelt styrte over «hele» Frankrike. Etter det allierte felttoget i Nord-Afrika den 8. november 1942 ble også Sør-Frankrike - Vichy-regimets de facto kontrollsone - okkupert gjennom Fall Anton («Tilfellet Anton»), kodenavn for den tyske og italienske overtakelsen av Vichy-området 11. november 1942.[1] Vichy-regimet fortsatte å eksistere, men nå kun som en tysk marionettstat.
État français Den franske stat | ||||
Satellittstat | ||||
| ||||
---|---|---|---|---|
Motto Travail, Famille, Patrie «Arbeid, familie, fedrelandet» | ||||
Nasjonalsang La Marseillaise «Marseillaisen» Maréchal, nous voilà! | ||||
| ||||
Hovedstad | Vichy (de facto) Paris (de jure) | |||
Hovedstad i eksil | Sigmaringen 1944-1945 | |||
Språk | Fransk | |||
Religion | Katolisisme | |||
Styreform | Republikk | |||
President | ||||
- 1940-1944 | Philippe Pétain | |||
Statsminister | ||||
- 1940-1942 | Philippe Pétain | |||
- 1942-1944 | Pierre Laval | |||
Lovgivende forsamling | Frankrikes nasjonalforsamling | |||
Historisk periode | Andre verdenskrig | |||
- 22. juni-våpenhvilen | 22. juni 1940 | |||
- Pétain gitt fullmakter | 10. juli 1940 | |||
- Operasjon Torch | 8. november 1942 | |||
- «Operasjon Anton» | 11. november 1942 | |||
- Befrielsen av Frankrike | Sommer 1944 | |||
- Avviklet | 1944 | |||
- Sigmaringen-enklaven erobret | 22. april 1945 | |||
Valuta | Franske franc | |||
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Eldre historie |
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
Nyere historie |
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Etter å ha blitt utnevnt til fransk statsminister av president Albert Lebrun, inngikk marskalk Pétain en fredsavtale med Tyskland den 22. juni 1940. Han etablerte så en autoritær stat - under hans ledelse - den 10. juli 1940, som avløste og oppløste den tredje franske republikk. Vichy-regimet oppløste også liberale lover, og tok et jerngrep om økonomi og moral. En kvinne som stod anklaget for å ha utført aborter, ble idømt livsvarig tvangsarbeid. Prostituerte - kalt femmes de mauvaise vie (= kvinner med slett livsførsel) - ble internert i en leir utenfor Toulouse. Førkrigsorganisasjonen Croix de Feu (= Ildkorset) inngikk i Service d'ordre légionnaire, et politisk politi som sluttet seg til Nasjonalmilitsen i januar 1943 og avla følgende ed: «Jeg sverger å kjempe mot demokrati, mot gaullistisk opprør og mot jødisk spedalskhet.»[2]
Kvinnerettigheter ble begrenset, og valg ikke lenger avholdt. Paris mistet sin avant-garde status i europeisk kunst og kultur, og konservative katolikker i Frankrike styrket sin posisjon gjennom sin støtte til Pétains valgspråk travail, famille, patrie (= arbeid, familie, fedreland) som appellerte mer til dem enn den franske revolusjons idealer «frihet, likhet, brorskap». Noen av dem gikk med hvit nellik i knapphullet og svart slips på årsdagen for henrettelsen av kong Ludvig 16., og satte frimerker med den franske republikks symbol Marianne opp-ned når de frankerte brev. Frem til 1942 trengte tyskerne bare litt over 30 000 mann (ikke engang det dobbelte av Paris' politistyrke) for å holde Frankrike okkupert.[3] Anti-semittismen ble åpenlys, og etter juni 1941 og den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble anti-bolsjevikisk propaganda spredd gjennom media.[4]
Adolf Eichmann kom 1. juli 1942 til Paris for å planlegge deportasjonen av franske jøder, og om kvelden 16. juli ble rundt 13 000 pågrepet, deriblant 4 000 barn som tyskerne hadde sagt seg villige til å skåne. Franske politifolk fraktet dem til et overbygd stadion for sykkelløp, Vélodrome d'Hiver.[5] Over hundre tok sitt liv; av resten omkom nesten samtlige i tyske konsentrasjonsleire.[6]
Regimet hadde formell kontroll over alle franske territorier (unntatt Elsass-Lothringen), men utøvde ingen makt i Nord-Frankrike, og kun «den frie sonen» var under direkte fransk styre. Nord-Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland som en del av Atlanterhavsveggen, men angivelig kun til krigens slutt - som da var snarlig forventet. Vichy-regimet så mange fordeler ved å la Tyskland holde Nord-Frankrike okkupert, for slik fikk Frankrike beholde sin flåte og koloniimperiet intakt. Man unngikk okkupasjon av hele landet, og fikk beholde en viss grad av selvstyre, uttrykt ved omtalen av Pétains fredsavtale som «et diplomatisk Verdun».[7] Vichy-Frankrike ble aldri en del av aksemaktene.
Tyskland holdt to millioner franske soldater som tvangsarbeidere i Tyskland, som gisler for å sikre at Vichy-Frankrike ikke droppet avtalen, men fortsatte å støtte Tyskland med penger og forsyninger. Vichy-regimet samlet også jøder og politiske flyktninger - hovedsakelig kommunister - i interneringsleirer. De fleste franskmenn var i starten støttende til regimet og lettet over fredsavtalen som satte sluttstrek for de vedvarende, tyske angrepene.[8] Folk fikk til en viss grad hverdagen tilbake, men dette endret seg da også «den frie sonen» i Sør-Frankrike ble tysk-okkupert sone i november 1942. Ikke minst skapte den obligatoriske arbeidstjenesten, STO (Service de travail obligatoire), stor motstand, ettersom de vernepliktige ble sendt som tvangsarbeidere til Tyskland under helt forferdelige forhold.[9]
Mesteparten av Frankrikes kolonirike var opprinnelige under Vichy-styre, men regimet mistet stadig territorier til De frie franske styrker ledet av Charles de Gaulle og hans Frie Frankrike. Motstandsbevegelser bredte om seg for å bekjempe Vichy-regimet og den tyske okkupasjonsmakten. Etter de alliertes invasjon av Frankrike juni 1944, og den påfølgende frigjøringen av Frankrike tok Frankrikes provisoriske regjering kontroll over landet gjennom en bred koalisjonsregjering bestående av forskjellige motstandsgrupper. De fleste Vichy-lederne flyktet i frykt for represalier og fengsling, og mange ble stilt for retten av den provisoriske regjeringen.
Rettssakene førte til flere henrettelser (såkalt «juridisk rensning» eller épuration légale), og rundt 6 000 kollaboratører ble henrettet av motstandsbevegelsen uten rettergang, såkalt «brutal utrensing» (épuration sauvage) - en del på falske anklager i rent personlige hevntokter; andre ble voldtatt,[10] dyppet i tjære, eller utsatt for tondeurs som klippet av dem håret.[11] Allierte soldater beskrev, etter hvert som de rykket inn i franske byer og landsbyer, hvordan sivilbefolkningen gikk løs på overløpere: I 18. arrondissement i Paris var en prostituert sparket i hjel for å ha hatt tyske kunder.[12]
De siste Vichy-lederne ble fanget i Sigmaringen av den franske 1re Division Blindée i april 1945. Pétain ble dømt til døden for landssvik, men straffen ble redusert til livstid i fengsel. Kun fire høytstående Vichy-ledere ble stilt til retten for forbrytelser mot menneskeheten, selv om mange hundre flere hadde deltatt i deportasjoner av jøder til konsentrasjonsleirer og i forbrytelser mot motstandsfolk.