Voldtekten av Belgia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Voldtekten av Belgia er en historisk betegnelse som ble brukt om behandlingen av belgiske sivile under den tyske invasjonen, og okkupasjonen av Belgia under første verdenskrig. Til å begynne med ble begrepet brukt av Ententemaktene som propaganda, men senere forskning og undersøkelser har bekreftet begrepets realitet.[1]
Nøytraliteten og suvereniteten til Belgia ble garantert ved Londontraktaten av 1839, som blant annet ble signert av Preussen. En viktig brikke i den tyske Schlieffenplanen var at den franske hæren skulle bli utmanøvrert ved å bli angrepet gjennom Belgia. Den tyske kansleren Theobald von Bethmann Hollweg så på traktaten fra 1839 som «et stykke papir».[2] I begynnelsen av krigen gjennomførte den tyske hæren flere overgrep mot den belgiske sivilbefolkningen. I august og september 1914 ble 6000 belgiere drept, 25 000 bygninger ble rasert i 837 forskjellige byer og landsbyer. En og en halv million belgiere (20 prosent av befolkningen) flyktet fra den fremrykkende tyske hæren.[3]