Woodfjorden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Woodfjorden er en stor fjord på nordvestsiden av Spitsbergen på Svalbard. Fjorden går 64 km inn i landet, mellom Haakon VII Land i vest og Andrée Land i øst. Den munner ut i Nordishavet mellom Velkomstpynten på Reinsdyrflya i vest, og Gråhuken i øst. Fjorden er 64 kilometer lang og 5-10 kilometer bred. Den løper sør-nord, og er mer enn 200 meter dyp på enkelte steder i nord og vest. Hele fjordstrukturen inklusive undervannsdypet er 150 km langt ut til kontinentalegga.[1] Hydrologisk sett er Woodfjorden sammen med Bockfjorden og Liefdefjorden et samlet fjordkompleks med felles fjordbunn. Liefdefjorden i vest er grunnere med svært lavt omkringliggende landskap, mens Bockfjorden og Woodfjorden har bratte kyster.
Bukta Muyshaven (Mushamna) er kjent fra 1662. Reindsdyrflya har en rekke fangstgraver fra denne tiden, og de russiske pomorene fangstet senere ved Woodfjorden. Norske fangstmenn brukte området fra 1800-tallet, og flere av Hilmar Nøis's hytter er godt bevart: Villa Oxford på Reinsdyrflya (1924), Mushamna (1927), Texas Bar vest i Liefdefjorden (1927), og Gråhuken (1928).[2]. En del fossilfunn ble gjort langs nordkysten i 1910 og 1912, og sommeren 1939 utforsket en britisk-norsk-svensk ekspedisjon Dicksonfjordens, Billefjordens, Woodfjordens og Wijdefjordens devonske geologi og fossile fauna, anført av den svenske forskeren Erik A Stensiö, og med Anatol Heintz som leder for det norske forskningslaget.[3]
En nyere hytte ved Mattilasodden ble reist på 1970-tallet og tilhører Sysselmesteren på Svalbard. Denne brukes jevnlig av fangstfolk, forskere og ekspedisjoner.
Området er østlig grensefjord som avgrenser Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark.