Norsk Kvinnesaksforening
norsk politisk organisasjon / From Wikipedia, the free encyclopedia
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er en norsk tverrpolitisk organisasjon som arbeider for et likestilt samfunn og alle jenters og kvinners menneskerettigheter.[1][2] Den ble etablert i 1884 og er landets eldste politiske organisasjon etter Venstre. NKF står i en bred og inkluderende, progressiv og liberal kvinnesakstradisjon forankret i menneskerettighetene og det liberale demokratiet, og arbeider for jenter og kvinner i all sin mangfoldighet. Foreningen favner politisk bredt med medlemmer fra SV til Høyre og har alltid vært åpen for alle uansett kjønn. NKF introduserte likestillingsideen i norsk politikk og var lenge den eneste politiske organisasjonen med likestilling som mål. På norsk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt brukt om den liberale kvinnesakstradisjonen NKF representerte, i ny tid også kalt liberal feminisme. Foreningen består av et landsforbund som ledes av et sentralstyre og av lokallag i flere store byer, og har hovedkontor på Majorstuen i Oslo.[2] NKF er den norske seksjonen i International Alliance of Women (IAW), som historisk var den fremste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett.
Norsk Kvinnesaksforening | |||
---|---|---|---|
Org.form | Forening/lag/innretning | ||
Org.nummer | 975659720 | ||
Stiftet | 28. juni 1884 | ||
Land | Norge | ||
Hovedkontor | Oslo | ||
Styreleder | Anne Hege Grung (2020) | ||
Medlemskap | International Alliance of Women | ||
Fokus | Likestilling | ||
Formål | Likestilling | ||
Metode | Lovreform, politisk påvirkning, opplysningsarbeid | ||
Ideologi | Liberal feminisme, Interseksjonell feminisme, likestilling, menneskerettigheter, progressivisme, liberal internasjonalisme | ||
Grunnlegger(e) | Gina Krog, Cecilie Thoresen, Hagbart Berner | ||
Nettsted | kvinnesak.no (nb) kvinnesak.no (en) | ||
Erstatter | Diskusjonsforeningen Skuld | ||
NKF ble grunnlagt for å «virke for at skaffe Kvinden den hende tilkommende Ret og Plads i Samfundet» etter initiativ fra Gina Krog, Cecilie Thoresen og Hagbart Berner av 171 kjente kvinner og menn (84 kvinner og 87 menn), blant dem et halvt dusin statsministre. Stifterne var inspirert av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA, særlig forløperne til League of Women Voters, Gina Krog gikk aktivt inn for «den amerikanske plattform»[3] og NKF har i det hele alltid vært inspirert av amerikansk liberal feminisme. NKF er tradisjonelt den sentrale organisasjonen innen den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen og hadde lenge nære bånd til Venstre. NKFs utgangspunkt har alltid vært kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, og NKF har alltid fokusert på politisk og rettslig reform for å fremme likestilling innenfor rammen av det liberale demokratiet.[2] NKFs viktigste leder i etterkrigstiden, Eva Kolstad, beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.[1] NKFs arbeidsform er samarbeid med myndighetene om lov- og politikkutforming, opplysningsarbeid og arbeid gjennom internasjonale fora, særlig FN. NKF er tradisjonelt en relativt teknokratisk, hierarkisk og formell organisasjon som prioriterer saksfokusert lobbyvirksomhet gjennom myndighetskontakt. NKF har alltid hatt et nært forhold til og bidratt vesentlig til å forme den offisielle likestillingspolitikken i Norge. Foreningen har alltid omfattet mange jurister og andre akademikere, og ser det som sin oppgave å gå foran for å gjennomføre progressive reformer for å fremme et likestilt samfunn. NKF-leder Margarete Bonnevie beskrev foreningen som «kapteinen som holder stø kurs» i likestillingskampen.[4][5] Fra etableringen favnet foreningen både progressive og likestillingsorienterte kvinner og menn. NKF utgav tidsskriftene Nylænde og Kvinnesaksnytt.
NKF har i tråd med sin brede liberale forankring og rettslige orientering et menneskerettsperspektiv på arbeidet for likestilling og alle jenters og kvinners rettigheter. Foreningens tradisjonelle hovedsaker er kvinners politiske rettigheter (som valg- og stemmerett), juridisk likestilling, representasjon av kvinner i politikken, likestilt utdanning og arbeidsliv, og økonomisk rettferdighet mellom kjønnene. NKF arbeidet i etterkrigstiden for lovmessig forankring av likestillingsarbeidet, etableringen av Likestillingsombudet og for implementering av FNs kvinnekonvensjon. NKF arbeider også mot vold mot kvinner og for å få kvinne- og likestillingsperspektivet inn i internasjonale organisasjoner, utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, forankret i et liberalt internasjonalistisk grunnsyn. NKFs grunnleggende prinsipp er at alle uavhengig av kjønn skal ha like rettigheter, friheter og muligheter, og NKF har alltid forstått begrepet kvinnesak som ensbetydende med hovedmålet om likestilling.[6] For NKF har det alltid vært sentralt at kvinnesaken ikke er noen kamp mot menn, men først og fremst en kamp for et likestilt samfunn.[1] NKF har i det 21. århundre vektlagt et interseksjonelt perspektiv, i tråd med utviklingen i forståelsen av kvinners menneskerettigheter og kvinnesaksbevegelsens tradisjon som menneskerettsorientert, progressiv bevegelse, og hele NKFs familie av søsterorganisasjoner i kvinnesaksbevegelsen er mot alle former for rasisme, transfobi og homofobi som del av bevegelsens grunnverdier som menneskerettsorientert bevegelse i et moderne og demokratisk samfunn. NKF støtter dermed arbeidet mot diskriminering på grunnlag av blant annet seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.[7] NKF anser anti-gender-bevegelsen som en alvorlig trussel mot både kvinners og LHBT+-minoriteters rettigheter.[8] Under kvinnekommisjonsmøtet i FN i 2021 arrangerte NKFs moderorganisasjon IAW et forum om hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke transfiendtlige stemmer,[9] mens tidligere IAW-president Marion Böker sa at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse.[10] NKF har et nært samarbeid med de nordiske søsterorganisasjonene i IAW, Kvenréttindafélag Íslands, Dansk Kvindesamfund og Fredrika Bremer-förbundet, og tradisjonelt et nært forhold til Venstrekvinnelaget, som idag er medarrangør av Kolstadseminaret. NKF tok initiativ til etableringen av Norske Kvinners Sanitetsforening, Sex og Politikk, Norges kvinnelobby og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål. NKF har siden 1894 hatt en stilisert solsikke som symbol, symbolet som fra 1860-årene ble brukt av den amerikanske liberale kvinnesaksbevegelsen.