Kvinnesak
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kvinnesak betyr kampen for kvinners politiske og juridiske rettigheter og et likestilt samfunn, og begrepet brukes på norsk tradisjonelt om den politiske retningen som kvinnesaksbevegelsen – også kalt den «borgerlige» eller «liberale» kvinnesaksbevegelsen – står for, med Norsk Kvinnesaksforening (NKF) som den sentrale organisasjonen i Norge. Den norske kvinnesaksbevegelsens viktigste leder i etterkrigstiden, Eva Kolstad, beskrev kvinnesak som en kamp for «et samfunn hvor individuelle anlegg skal bestemme den enkeltes vei, ikke sosiale normer og overlevde tradisjoner», og understreket at kvinnesak angår hele samfunnet.[1][lower-alpha 1] NKF-leder Karin M. Bruzelius uttalte at NKF forstår kvinnesak som det samme som likestilling.[2]
Kvinnesaksbevegelsen er en menneskerettsorientert bevegelse som kjemper for alle jenters og kvinners menneskerettigheter på liberaldemokratisk grunn, og som har et likestilt samfunn som overordnet mål. Selv om kvinnesaksbevegelsen springer ut av 1800-tallets liberale bevegelse har utgangspunktet alltid vært en immanent – det vil si innenfra – og konstruktiv kritikk av liberalismen og liberale stater, for å fremme kvinner som likeverdige deltagere i samfunnet.[3] Den liberale kvinnesaksbevegelsen har derfor ikke alltid vært enig med liberale bevegelser, partier eller ideer i alle spørsmål.[4] Kvinnesaksbevegelsen har siden 1800-tallet arbeidet for kvinners politiske og juridiske rettigheter gjennom konstruktive reformer, innenfor en liberaldemokratisk ramme og informert av en menneskerettstenkning og liberale idealer om frihet og likhet. Tradisjonelt har kvinnesaksbevegelsen hatt jenters og kvinners rett til utdanning, kvinners stemmerett og likestilling i arbeidslivet som sine kjernesaker, men bevegelsen har alltid engasjert seg bredt og også fornyet sin tenkning. Kvinnesaksbevegelsen har i det 21. århundre et klart interseksjonelt perspektiv i tråd med utviklingen i tenkningen om menneskerettighetene.[5] Kvinnesaksbevegelsen forstår ikke kvinnesak som noen kamp mot menn.[1] Tvert om har bevegelsen alltid ønsket alle som deler engasjementet for kvinnesak velkommen, og har alltid omfattet både kvinner og menn. Kvinnesaksbevegelsen er i stor grad organisert i paraplyorganisasjonen International Alliance of Women (IAW).
I norsk språkbruk ble begrepet kvinnesak tradisjonelt bare brukt om den «borgerlige» eller liberale politiske kvinnebevegelsen som oppstod på 1800-tallet, til forskjell fra upolitiske/humanitære kvinneorganisasjoner, arbeiderkvinnebevegelsen og fra 1970-årene også fra den nye eller radikale kvinnebevegelsen, som distanserte seg sterkt fra kvinnesaksbevegelsen og heller ikke brukte dette begrepet. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig».[6] Kvinnesaksbevegelsen er dermed en del av, men også forskjellig fra, den større kvinnebevegelsen. Bodil Chr. Erichsen skriver at «fram til rundt 1960 refererer kvinnesakskvinne hovedsakelig til medlemmer i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) og brukes utelukkende om borgerlige kvinner. Fra tiden etter viser uttrykket kvinnesakskvinne eksplisitt til medlemskap i NKF».[7] Begrepet «feminisme» ble først allment akseptert i kvinnesaksbevegelsen i 1980-årene; inspirert av engelsk språkbruk brukes begrepet «liberal feminisme» idag også om den hovedstrømningen innen kvinnebevegelsen som kvinnesaksbevegelsen utgjør.
Kvinnesaksbevegelsen er kjennetegnet av en rettslig orientering og et fokus på den offentlige sfæren, og hadde siden 1800-tallet tradisjonelt i hovedsak en progressiv (sosial)liberal orientering, i Norge særlig knyttet til partiet Venstre, som da var landets dominerende politiske parti. Kvinnesaksbevegelsen har historisk ofte vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene».[8] Kvinnesaksbevegelsen har på 1900-tallet i økende grad vært tverrpolitisk, men med en liberaldemokratisk forankring. Solsikken er kvinnesaksbevegelsens eldste symbol og er kilden til fargen gul–gull som ble brukt av den liberale kvinnestemmerettsbevegelsen og som fortsatt brukes av kvinnesaksbevegelsens paraplyorganisasjon International Alliance of Women.[9]