Kvinnebevegelsen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kvinnebevegelsen er en bred og uensartet bevegelse som dels består av politiske organisasjoner og aktiviteter som arbeider for kvinners formelle og sosiale rettigheter i samfunnet, og dels av en rekke upolitiske, humanitære eller ideelle kvinnesammenslutninger. Kvinnesaksbevegelsen er en viktig del av den større kvinnebevegelsen som siden 1800-tallet først og fremst arbeider for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og som har røtter i opplysningstidens ideal om at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Kvinnesaksbevegelsen har blitt beskrevet som hoveddeltagerne i bevegelsen, som har oppnådd mest av det den har kjempet for i vesten. Resten av verden er også blitt påvirket av kvinnebevegelsen, men ofte på en annen måte. Tradisjonelt ble begrepet kvinnesak brukt på norsk om kampen for kvinners politiske og juridiske rettigheter, og var ofte forstått som synonymt med likestilling.[1] Begrepet feminisme ble vanlig i løpet av 1970-årene.
Ulike deler av kvinnebevegelsen har brukt mange metoder for å prøve å nå målene sine, blant annet politisk påvirkningsarbeid gjennom parlamentariske, rettslige og andre offentlige kanaler, og ulike former for aksjonisme. Kvinnebevegelsen omfatter både formelle organisasjoner og løsere grasrotbevegelser. Kvinnebevegelsen er ikke noen enhetlig bevegelse og medlemmene kan ha ulikt politisk ståsted. I Norge oppstod kvinnebevegelsen på 1800-tallet dels som en borgerlig kvinnebevegelse med nære bånd til partiet Venstre med fokus på formelle rettigheter, og dels som en kvinnebevegelse innenfor arbeiderbevegelsen. Innenfor den førstnevnte bevegelsen fant man Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og Norske Kvinders Nasjonalråd. På 1960- og 1970-tallet oppstod en ny kvinnebevegelse med en uttalt venstreorientert profil, der Kvinnefronten i Norge stod sentralt.
Siden begynnelsen har bevegelsen blitt kritisert fra flere kanter. Konservative krefter i samfunnet har mislikt all forandring, og gått til angrep mot selve ønsket om endring. Andre mener at bevegelsen har tatt opp feil saker eller vært for konfronterende. Dette har blant annet ført til at yngre kvinner og kvinnegrupper utenfor Vesten har prøvd å bryte båndene til mye av den opprinnelige kvinnebevegelsen.