Vinterkrigen
krig mellom Sovjetunionen og Finland 1939–1940 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Vinterkrigen (finsk: talvisota, russisk: Советско-финляндская война Sovjetsko-finljandskaja vojna) brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa under perioden som på engelsk er kjent som The Phony War.
Vinterkrigen | |||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Finske soldater med en M/32-33 mitraljøse ved Taipalefronten. | |||||||||
| |||||||||
Stridende parter | |||||||||
Finland | Sovjetunionen | ||||||||
Kommandanter og ledere | |||||||||
Kyösti Kallio Carl Gustaf Mannerheim Risto Ryti Juho Niukkanen Ernst Linder | Josef Stalin Kliment Vorosjilov Kirill Meretskov Semjon Timosjenko Vjatsjeslav Molotov Otto Ville Kuusinen Akseli Anttila | ||||||||
Styrker | |||||||||
I begynnelsen: 200 000 mann 32 stridsvogner 119 fly Ved slutten: 250 000 soldater 30 stridsvogner 130 fly | I begynnelsen: 460 000 mann 1500 stridsvogner 1000 fly Ved slutten: 1 000 000 soldater 6541 stridsvogner 3800 fly | ||||||||
Tap | |||||||||
26 662 døde 39 886 såret 1000 fanger[1] 20–30 stridsvogner | 126 875 døde og savnet[2] 264 908 såret[2] 5572 fanger[3] 1200–3543 stridsvogner[4][5][6][F 1] |
Vinterkrigen |
---|
Taipale – Tolvajärvi – Suomussalmi – Salla – Petsamo – Summa 1 – II. armékorps’ motangrep – Kelja – Raatteentie – Kuhmo – Kollaa – Summa 2 – Honkaniemi – Sjømilitære operasjoner |
Sovjetunionen krevde i forhandlinger høsten 1939 at Finland skulle avstå landområder på Det karelske nes, ettersom statsgrensen mellom Finland og Sovjetunionen etter russernes mening lå for nær Leningrad. Finland avviste kravet og tilbød Sovjetunionen andre områder. Etter påståtte finske grenseprovokasjoner i den sovjetrussiske grensebyen Mainila, angrep Sovjetunionen Finland den 30. november. Sovjets leder Josef Stalin hadde forventet å erobre hele landet innen slutten av 1939, men den heroiske motstanden fra finnene sinket og stoppet de tallmessig overlegne sovjetiske invasjonsstyrkene.
Finland fikk noe støtte fra utlandet i form av våpen og frivillige, men ingen militære styrker. Et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble etablert, men forlot aldri britiske eller franske havner, da deres tiltenkte rolle i realiteten var kontroll av de svenske malmfeltene i Nord-Sverige. Finnene holdt stand frem til 13. mars 1940, da de undertegnet en fredsavtale. Finland ble tvunget til å avstå 10 % av sitt territorium og 20 % av sin industrielle kapasitet, hovedsakelig skogindustri, til Sovjetunionen. Ti prosent av befolkningen måtte flykte fra sine hjem og eiendommer.
Under store deler av krigen forsøkte Finland å forhandle via den svenske regjeringen. De fleste henvendelsene resulterte imidlertid bare i at Sovjetunionen skjerpet kravene, og ved fredsslutningen måtte Finland avstå større landområder enn det som lå i det opprinnelige kravet fra høsten 1939, men beholdt sin selvstendighet.
Ønsket om revansje, samt andre politiske omstendigheter, førte Finland inn i fortsettelseskrigen (juni 1941 – høsten 1944). Vinterkrigen viste Sovjetunionens ledere at landets militære styrker hadde store svakheter, og etter fredsavtalen med Finland ble disse manglene forsøkt utbedret. Tyskland tolket vinterkrigen som et tegn på at sovjetstyrkene var svake, og at det var mulig å invadere og okkupere landet.[7] Tyskland invaderte Sovjet under operasjon Barbarossa i 1941, men klarte bare å okkupere den delen som ligger vest for linjen Leningrad–Moskva–Rostov.