CGS-systemet
From Wikipedia, the free encyclopedia
CGS-systemet er et enhetssystem for fastsettelse av fysiske størrelser basert på målenhetene centimeter (cm) for lengde, gram (g) for masse og sekund (s) for tid. Alle sammensatte enheter for mekaniske størrelser kan utledes fra disse. Systemet ble utarbeidet av en kometé som var foreslått av William Thomson (Lord Kelvin) og hvor Clerk Maxwell og Fleeming Jenkin hadde viktige roller. Det ble endelig vedtatt av British Science Association i 1873.
På den tiden ble det ingen enighet om hvordan disse CGS-enhetene kunne benyttes for elektriske og magnetiske fenomen. Carl Friedrich Gauss og hans medarbeider Wilhelm Eduard Weber hadde flere tiår tidligere vist hvordan de mekaniske enhetene millimeter (mm), milligram (mg) og sekund (s) også kunne benyttes for elektromagnetiske størrelser. En kombinasjon av de to systemene til Gauss og Weber basert på CGS-enhetene ble innført av Heinrich Hertz rundt 1890. Det fikk stor utbredelse under navnet det gaussiske målesystemet, men blir likevel ofte omtalt som CGS-systemet.[1]
I forrige århundre ble MKS-systemet innført basert på enhetene meter (m), kilogram (kg) og sekund (s). Dette ble utvidet til MKSA-systemet ved å definere ampere (A) som fundamental enhet for elektrisk strøm og dermed generelt anvendelig for elektromagnetiske fenomen. Ved å innføre enda flere enheter gikk dette målesystemet snart over til det internasjonale SI-systemet som i dag brukes nesten overalt med noen få unntak.[2]