Den europeiske unions tre søyler
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den europeiske unions tre søyler var den juridiske struktur for EU mellom 1993 og 2009. Strukturen ble introdusert ved Maastrichttraktaten i 1993, og forlatt ved ikrafttredelsen av Lisboatraktaten i 2009. EUs overordnede struktur ble da samlet i én enhet.
Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning |
|
|
Søyleterminologien ble brukt for å illustrere at EU var bygget som et antikt tempel, der EU-delen av samarbeidet var takkonstruksjonen som ble opprettholdt av tre søyler.[1] Søylene var:
- Det europeiske fellesskap, som igjen besto av:
- Det europeiske atomenergifellesskap (Euroatom)
- Det europeiske kull- og stålfellesskap
- Det europeiske økonomiske fellesskap
- Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (EU-trakatens avsnitt V)
- Det politi- og strafferettslige samarbeide (EU-traktatens avsnitt VI).
Innen første søyle ble beslutningene truffet av den såkalte fellesskapsprosedyre, som var overnasjonal. EUs organer kunne vedta saker med ulike krav til flertall. Avgjørelsene gikk foran nasjonal rett.[2]
Innenfor andre og tredje søyle hadde både Kommisjonen og Rådet delt kompetanse til å fremsette forslag til rettsakter, og det var en forutsetning at forslaget skulle vedtas med enstemmighet i Rådet. Her var det således mulig å nedlegge et veto.[2]