Maastricht-traktaten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Maastricht-traktaten, fra 1992 også kalt EU-traktaten, omdannet EF til EU. Det dreier seg om et avtaleverk[2] som blant annet inneholdt Traktaten om den europeiske union i den opprinnelige form.
Den europeiske unions traktater | |
Maastricht-traktaten | |
Traktaten om Den europeiske union | |
Utformet av Undertegnet i Depositarie |
medlemslandene Maastricht, Nederland Italias regjering |
Offentliggjort i Celexnummer |
EFT C 191 199211992M[1] |
Juridisk bindende Undertegnet Ikrafttredelse |
ja 7. februar 1992 1. november 1993 |
Merknader Parlamentet |
EFT C 125 1992 |
Annen lovgivning Endrer Endret gjennom Utgjør en del av |
Roma-traktaten Euratom-traktaten EKSF-traktaten Lisboa-traktaten Nice-traktaten Amsterdam-traktaten tilslutningstraktater primærretten |
Status: Endret europarett |
Traktaten organiserte EU som et samarbeid bygget på «tre søyler». De første søylen var for det europeiske fellesskapet, som allerede var påbegynt ved Roma-traktaten.
Den andre søylen var et nytt samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikken, og den tredje et nytt politi- og strafferettslig samarbeid.
I Maastricht-traktaten ble det dessuten avtalt en kjøreplan for oppstarten av Den økonomiske og monetære union. Europaparlamentet fikk utvidet myndighet, og unionsborgerskapet ble innført. Unionsborgerne kunne fritt bo i andre land enn sitt eget, og dessuten stemme i det landet de oppholdt seg.