Dorere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dorere (gresk: Δωριεῖς, Dōrieis, entall Δωριεύς, Dōrieus) var den ene av de fire hovedstammene som oldtidens grekere i antikken inndelte seg selv i.[1]
Dorere er bortimot alltid referert til ganske enkelt «dorere», slik de er i de tidligste litterære benevnelser av dem er Odysseen,[2] hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benyttet ordet ethnos[3] i henhold til dem, fra hvor det norske ordet etnisk og etnisitet har sin opprinnelse i. I antikkens greske språk henspilte ethnos ikke på nasjon alene, men heller som stamme, rase eller folk. Dorerne er åpenbart blant de folkene som ble betraktet som grekere. De skilte seg dog på levemåte og sosial organisering, varierende fra det folkerike handelssenteret i byen Korint, kjent for sin utsmykket stil i kunsten og arkitekturen, til den isolasjonistisk, militære staten Sparta. De folkene som imidlertid tilhørte samme stamme, dorerne, foruten også aiolere og jonere, ble ytterligere inndelt i uavhengige grupper som ofte var fiendtlig innstilt overfor hverandre, vanligvis var de navngitt etter stedet for deres stat eller område.
Selv om alle grekere kjente hvilket steder som var doriske og hvilke som ikke var det. Doriske stater i krig kun mer sannsynlig enn ikke (men ikke alltid) bli medregnet for å gi støtte til andre doriske stater. Dorerne skilte seg ut ved sin doriske dialekt og ved karakteristisk sosiale og historiske tradisjoner. Nedtegnelsene varierer til hva som var deres opphavssted. Et teori som i utstrakt grad ble antatt i antikk tid, men aldri bevist, var at de hadde sin opprinnelse i nord, de nordøstlige fjellrike regionene av Hellas, oldtidens Makedonia og Epirus, hvorfra uklare omstendigheter førte dem sørover og inn i Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, Magna Graecia, Lapithos og Kreta. En annen teori er at de hadde sin opprinnelse i Anatolia (Lilleasia) og derfra emigrerte de gjennom nordøstlige Hellas og bosatte seg i sørlige Hellas, eller de emigrerte fra kysten av vestlige Lilleasia og over Egeerhavet og inn i sørlige Hellas. Uansett hvilken veg, mytologien ga dem en gresk opprinnelse og en eponymisk grunnlegger i form av Doros (gresk Δῶρος), sønn av Hellen, den mytologiske patriark av alle hellenere (grekere).
På 400-tallet f.Kr. var dorerne og jonerne de to mest politisk betydningsfulle greske ethne, og deres endelige sammenstøt resulterte i Peloponneskrigen. I den grad som 400-tallets grekere identifiserte seg selv som «jonere» eller «dorere» har i seg selv vært et diskutabelt emne.[4] Den litterære tradisjon på 400- og 300-tallet f.Kr. er blitt tolket i den retning at de etniske identifikasjonene var gjennomgående påvirket av den sosiale politikken i sin tid. I henhold til forskeren E. N. Tigerstedt, beundret 1800-tallets europeere de dyder som de betraktet som «doriske» ved å selv identifisere seg som lakonofile (etter Lacedaemon, et annet navn på Sparta) og fant mottagelige paralleller i deres egen samtidskultur; deres forutinntatthet bidro til den tradisjonelle fortolkningen av «dorerne».[5]